Hei! Hjelp! Hold meg!

Highasakite bygger opp, river ned og starter på nytt. Et av Norges største band vil alt og greier nok.

Det er to på pressebildet, men i presseskrivet står det tekst og musikk: Ingrid Helene Håvik. Trommeslager Trond Bersu har nok kommet til nytte, men på «Mother» er det trolig kvinnen, ødeleggeren og skaperen, som styrer showet.
  • Stella Marie Brevik
    Stella Marie Brevik
    Journalist
Publisert: Publisert:
Grade: 4 out of 6

Highasakite: «Mother» (Propeller)

Highasakite er bandet, eller duoen, som siden starten har truffet blink nesten hver gang: Priser, stipender og hyllester har veltet inn. Oppmerksomheten har ikke vært ufortjent. I starten uppet Highasakite gamet for hver utgivelse og konsert.

Lyden av Highasakite har alltid vært gjenkjennbar: Luftige synther og en stor stemme, med en klang som henger igjen lenge etter pauseknappen er trykket. Dette er grunnelementene. Både nå og da. Sjangeren har vært indiepop, men mer elektronisk pop enn indie nå.

Da

Ingrid Helene Håvik, kvinnen som både i juridisk og åndelig forstand er Highasakite, ble jeg fortalt av en kredibel kilde at lagde de første låtene fra scratch med hjelp av stemmen og telefonen sin. Imponerende.

I 2012 kom debuten. De fikk medvind. Andrealbumet i 2014, «Silent treatment», skjøt virkelig fart på karrieren.

Album nummer tre, «Camp Echo», hinter til hva som kommer. Mindre indie, mer elektronika. Kalde kanter. Gode låter.

Frem til «Uranium heart», bandets fjerde, hadde de vært fem: Håvik, Trond Bersu, Marte Eberson, Øystein Skar og Kristoffer Lo. I forkant av albumet hadde bandet vært i en langvarig konflikt om rettigheter og penger. Uroen endte med at bandet ble en duo.

På «Uranium heart» var det Håvik og trommeslager Bersu igjen, og øynene på terningkastene minket i takt med bandmedlemmene. Mini-albumet «The bare romantic» pt. 1 & 2 ga oss et Highasakite nærmere første platene, og mottagelsene myknet.

Så har vi nåtiden. Kuldegradene øker. Den elektroniske musikken får kontroll, og de tillater seg å eksperimentere i større grad enn tidligere. Lydbildet er komplekst og mangfoldig, men (bass)synthen og klangen har ennå hovedrollen.

«Mother» kan deles i tre, sier Håvik. Albumet tar for seg syklusen i et kjærlighetsforhold og albumet kan deles inn i følgende faser: Fødsel, forfall og fornyelse.

«I just moved here» åpner albumet naivt og lett. Bon Iver kan høres bak teppene av vokalharmonier. Broen markerer en vending mot et mørkere, mer forvrengt univers, som tar oss med inn i tittelsporet «Mother».

Trommene banker. En desperat stemme: I need to call my mother. En kjent sinnsstemning. «Atomic sparks» følger og gir oss en nydelig ballade-start før intensiteten øker.

Midten

Midtdelen preges av lyden av 80-tallets synther og ballader. Inspirert lyd av Bon Ivers «22, a million» høres gjennom store deler av plata, men spesielt under forfallet og deler av fornyelsen.

«Love him anyway» er platas sterkeste. Listepop laget for store scener, med hint av samba? Bersu har i hvert fall kost seg her.

Håvik sier duoen har prøvd å unngå dagens mer strømlinjeformede popmusikk, men man kommer ikke unna at mye minner om mye i dag. «Tell her yourself» er storslagen, men forglemmelig.

«Autopsy» er interessant. Rytmen er så til de grader på plass, og Highasakite viser oss en ny side. Ti minutt, der seks av dem er en ren og deilig trance-overdose. Spår full overtenning på scener. De som gikk glipp av 90-tallets raves, kan glede seg.

Slutten

«Can I come home» skal avslutte syklusen og minner om bandets tidligere megahit «Lover, where do you live?», men byr på både strykere og pianospill. En tilfredsstillende og vakker avslutning, men står i stor kontrast til «Autopsy».

De har brukt god tid på dette albumet: Skapt sitt eget univers. Highasakite ville med «Mother» formidle de store følelsene og gjennomføre de store ideene. Albumet er finpusset og perfeksjonert, men tidvis føles det som de prøver å gape over for mye.

Når det er sagt... Låtene kommer til å slå an, og bra er det fordi lydbildet til nye Highasakite er laget for store scener.

Beste spor: «Love him anyway», «Autopsy».

Publisert:

Plateanmeldelser

  1. Etter at faren kollapset, fant Kevin Morby fram en eske med gamle familiefoto

  2. Skrem­mende lettvint, men herlig fengende

  3. Fine sanger fra Geir Zahl

  4. Vokalisten som tåler alt

  5. Thom Yorke tvinger deg mot billighyllen på polet

  6. Albumet er en eneste stor singel

  1. Plateanmeldelser
  2. Plateanmeldelse
  3. Musikkanmeldelse
  4. Musikk
  5. Anmeldelse