And now for something completely different

Christian Eriksen er Norges absolutt beste – og helt alene – i sin sjanger.

Christian Eriksen hadde premiere på sitt soloshow «The one and Lonely» i Stavangeren onsdag kveld.
  • Leif Tore Lindø
    Leif Tore Lindø
    Journalist
Publisert: Publisert:
Grade: 6 out of 6
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Christian Eriksen: «The one and Lonely», av og med Christian Eriksen. Regi: Nina Ellen Ødegård. Stavangeren. Spilletid: 80 minutter.

Er det noe Christian Eriksen ikke kan? Det må i så fall være å tenke konvensjonelt i mer enn 2–3 minutter av gangen. «The one and Lonely» er noe av det løgneste jeg har sett siden samme mann laget «Smilemann»-prosjektet startet på teateret i 2010.

Etter en over-the-top-intro der hans enormt mange meritter blåses opp av Stemmen, ispedd litt slapstick og blygskap, setter han seg ved pianoet og synger en helt ko-ko åpningssang, et slags meta-velkommen til klassisk musikk og tullevokal. Oppfølgingen er HMS på ulike språk, blant annet kroppsspråk, noe ingen behersker som Eriksen. Fryktelig morsomt.

Derfra bærer det innover og bortover og langt ut på viddene, og det går fryktelig godt. «The one and Lonley» har små spor og slektskap til både stumforestillingen «The Mute», til det nevnte spinnville humorlaboratoriet «Smilemann» han hadde på teateret sammen med Vegar Hoel, til «Nerdene», «Diktatoren» og til mye annet. Men først og fremst er det en genuint morsom plukk- og miksforestilling som viser en vanvittig bredde, evne og vilje til eksperimentering og en fyr som er Norges løgneste i en sjanger omtrent bare han driver med, nemlig ... allslags! Gjennomgangstonen virker å være omtrent sånn: «Er det en god idé? Er det løye? Ja vel, da gjør vi det, uansett hva det er».

Glansnummer for horn, bjeller og to griser

Et par eksempler: Eriksen gjør et strålende nummer av det stavangerske været og vår enestående evne til å finne noe galt med absolutt alt. Denne har et preg av klassisk revysketsj, men ispedd akkurat nok fanteri til å gjøre den annerledes. Denne perlå er det Gerd fra Barnas Store Julerevy som framfører, med en småabsurd svenskfinsk voiceover og mockumentary på skjermen. Hans hyttebokfortelling er også ganske klassisk i formen, men han gjør og sier små ting som gjør nummeret til noe mer. Litt stand up gjør han også. Det er ikke her han skinner aller sterkest, men det fungerer veldig godt mellom slagene.

Og slag er det, både svingslag og fysisk humor inspirert av Chaplin, og verbale og musikalske nummer som tidvis er langt ute. Gjennomgangen av ulike typer pianister er veldig fornøyelig, særlig hvis du har litt ekstra musikkinteresse. Musikkhumor er vanskelig, men her er Eriksen en mester. Han spiller det meste og synger godt, og han er på sitt aller mest multitalentfulle og imponerende når han kombinerer instrumenter, kjeften og den fysiske humoren.

Et gammelt glansnummer for horn, bjeller og to griser er hentet fram. Det lar seg vanskelig forklare, du må nesten se det.

Og det skal du gjøre. Du skal se denne forestillingen. Christian Eriksen har ventet i 43 år før han satte opp sitt første soloshow. Vi kan bare krysse fingrene for at det blir flere.

Brilliant

En perfekt forestilling? Tja, noe sånt finnes jo ikke, men når vi først skal hente fram sekseren på et humorshow, så er dette 80 minutter som fortjener karakteren. Det er ikke bare det at Christian Eriksen våger å ta noen sjanser. Alle kan ta en sjanse. Men at han lander alt han og regissør Nina Ellen Ødegård prøver på, det er en stor prestasjon.

Ingenting viser det like tydelig som avslutningen. Vi skal ikke røpe alt, men ingen – Ingen – ved sine fulle fem ville sagt at en sjuk historie – på rim – om grotesk natur bør avslutte et humorshow. Det er så langt ute at det ikke ligner noen ting. Og kanskje er det akkurat det som er hemmeligheten her, at det i sum ikke ligner noe annet. Eriksen og Ødegård (hun er forresten heller ikke helt god i knollen) har satt sammen teatertriks, filmtriks og humor-ABC på en finurlig, vågal og smikkløyen måte. Det er på grensen til galskap noen ganger, men det funker som bare det. En allsang om å drite? Ja, hvorfor ikke. En kort sample-lek, liggende på scenen, om å være løyen? Absolutt. Et streit snakkestrekk? Få det på. Limerick-seminar? But of course.

Du vil le deg fillete av en vits om verseføtter og svensk poprock. I neste øyeblikk blir du bitte litt rørt av den ordløse framstillingen om reservebestefaren som rigger hjemmekino, eller sangen om og til døtrene. It’s all so good.

Christian Eriksen er virkelig original. Mange er det, men denne mannen kombinerer det med et enormt musikalsk talent, en kropp som etter noen tusen timers trening har en vanvittig god timing, en teft for det morsomme, sans for det estetiske og altså evnen til å kombinere alt dette.

Briljant.

Les også

  1. – Den beste følelsen i verden. Folk skulle bare visst!

  2. «Det er virkelig flott at stavangerkomediene spilles, og at de får være omtrent som de alltid har vært.»

  3. Monty Pythons Terry Jones er død

  4. Jovisst blir det musikal med Stavangerensemblet. Og disse blir med.

  5. Svartnissen får kulturpris

Publisert:
  1. Stavangeren
  2. Humor
  3. Revy
  4. Underholdning

Mest lest akkurat nå

  1. – Vi har hele tiden bedt Ropstad ta kontakt med Skatteetaten

  2. «Oilers går på en solid smell»

  3. Jærbuen var midtpunktet som alltid fikk ja - helt til han ville adoptere et barn.

  4. «Nesten utrolig at Sandnes Ulf ikke klarte å score på sine store sjanser i kampen»

  5. - Klar til å lede partiet fram til en ny leder er valgt

  6. Herlig, herlig Bryne-seier