Kunst i absolutt toppklasse

UTSTILLING: Usedvanlig flotte skulpturer og storslagne, intime malerier. Dra til Hå akkurat nå, for å se norsk kunst i absolutt toppklasse, skriver kunstanmelder Trond Borgen.

Publisert: Publisert:

Sverre Wyller, «Uten tittel», treverk, tjære og stål, 2012 – 2018 Foto: Trond Borgen

  • Trond Borgen
    Kunstkritiker i Aftenbladet
iconDenne artikkelen er over ett år gammel
Grade: 6 out of 6

Hå gamle prestegard: Sverre Wyller, maleri, skulptur. Vises t.o.m. 2. juni.

Det ligger i luften, og jeg merker det straks jeg går ut av bilen ute på prestegården på Hå: Angen kommer mot meg og trekker meg i retning av den store skulpturen i tre og stål utenfor hovedbygget. Tjære!

Sverre Wyller har tjærebredd denne skulpturen på stedet; den består av to store blokker av tre, stablet mer enn formet, horisontalt tredd ned på vertikale stålplater som både hever blokkene fra bakken og holder dem sammen. Den gode, ferske lukten fører tankene mot gamle dagers tjærebrenning i miler, hvor tjæren ble utvunnet av furuens røtter og kjerneved, og mot lukten av impregnering fra gamle båter, hus og tauverk. Minner som er gode å hente fram i disse plast-tider, og som setter Wyllers arbeid i perspektiv: han jorder sitt virke i urgammel norsk tradisjon.

Sverre Wyller, «Kolbu # 4», treverk og stål, 2017 Foto: Trond Borgen

Inne består Wyllers utstilling av to deler: skulpturer i stål og tre, og malerier utført som eggtempera på lerret. Også i maleriet viser han til gammel tradisjon, for temperamaleriet var vanlig i middelalderen, fram til oljen ble bindemiddelet fra 1400-tallet. Samtidig trekker han inn klare modernistiske referanser bl.a. til den amerikanske abstrakte ekspresjonismen, ikke minst til Rothkos skimrende lag på lag av farge, og til de kunstnerne som har vektlagt betydningen av fargestrøkenes avsetting på billedflaten.

Penselstrøket

Det er dette som alltid gjør Wyllers kunst til stor opplevelse – et gjennomtenkt kunsthistorisk fundament og en grundig gjennomføring hvor han følger en tanke og en teknikk fullt ut, som en undersøkelse av det mediet han arbeider med. På Hå er det som han spør: hva er det som konstituerer et maleri, som gjør det til interessant kunst? Hvilke virkemidler er nødvendige? Det han da viser oss, er på ett plan maleriets gåte, nemlig at penselstrøket i seg selv er tilstrekkelig – at måten fargen er satt på lerretet er nok – men likevel ikke. For det som naturligvis kommer i tillegg, er kunstnerens erfaring og hans høyt utviklede følsomhet, bl.a. gjennom denne erfaringen.

Det jeg ser i disse maleriene, kalt «Løren» fordi de er beslektet med et stort utsmykkingsarbeid han utførte på Løren T-banestasjon, er en flate som pulserer og vibrerer og inviterer meg inn i en billedverden som stadig åpner for nye rom, fordi de ulike fargene er organisert i større og mindre sjikt som overlapper hverandre. Og som, selv om maleriene ikke hører hjemme i modernismens sfære, likevel antyder at kunsten fortsatt kan romme opplevelser av det sublime.

Dette er storslagne malerier, men likevel intime, for ut fra de matte tempera-overflatene siver et forsiktig lys ut mot meg. Som en hemmelighet jeg langsomt skal innvies i. Det er maleriets gåte.

Sverre Wyller, «Løren # 10», eggtempera på lerret, 2016 Foto: Trond Borgen

Kunsten teller tid

Skulpturene rommer også gåter; de er konkrete men likevel uten åpenbare historier å fortelle. De består av kombinasjoner av stålformer montert på treblokker, sokler som integreres som en aktiv del av skulpturene. Skulpturene trekker fortiden med seg på minst tre vis: blokkene kommer fra trær som i sin tid fikk vokse seg store, nå merket med treets årringer, som teller tid. Stålet er rustent; også her er det tiden som har avsatt sine spor, direkte i materialet. Og for det tredje er stålbitene restmateriale fra Wyllers tidligere skulpturprosjekter, som etter en hvileperiode kan brukes til noe nytt. På ett vis er dette funnet materiale; likevel skapt av Wyller selv, opprinnelig formet som forkastet avkapp, nå sveiset sammen til nye former.

Resultatet er usedvanlig flotte skulpturer som opptar i seg noe av denne verdens vekstprinsipper og dens urenheter. I sterk kontrast til modernismens store stålmann, Anthony Caro, som fra omkring 1960 skapte sveisede stålskulpturer med rene former, ofte malt i sterke, klare farger. På Hå står Wyllers rustne stålskulpturer nærmest som lett skakke vaktposter mot verden utenfor; lyset renner inn gjennom vinduene og kjærtegner skulpturer som har en visuell kraft og en kunstnerisk styrke som er sjelden kost i dagens norske kunst. Derfor skal du dra til Hå akkurat nå, for å se norsk kunst i absolutt toppklasse.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Vil kaste Bandidos ut fra hus i Hillevåg

  2. Med to ord fikk han en samlet norsk samfunns­elite til å innse korona-alvoret

  3. 18-åring mistet lappen etter å ha kjørt i 131 km/t på Motorveien

  4. Kjørelærer: – Mange må vente for lenge på å få kjørt opp. Nye bestillingsregler bidrar til kaos

  5. Turistforeningen fra­råder populær tur ved Lysefjorden

  6. De lo av den trange T-skjorten og den enorme pyjamasbuksen

  1. Kunst
  2. Utstilling
  3. Kunstanmeldelse
  4. Hå gamle prestegard
  5. Anmeldelse