Døden i dammen

UTSTILLING: Bemerkelsesverdig flott, skriver vår anmelder om Einar Siras fotografier i Sandnes.

Einar Sira, «Post vitsam». Fotografi. Foto: Trond Borgen

  • Trond Borgen
    Trond Borgen
    Kunstkritiker i Aftenbladet
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Sandnes kunstforening: Einar Sira, POST VITAM. Fotografi. Til og med 8. august.

Einar Sira, POST VITAM, bok. Eget forlag 2020, 258 sider

I en liten dam i en hage på Varatun fanger Einar Sira naturens store syklus av liv og død. I Sandnes kunstforening viser han dødens speilbilder i form av fotografier i stort format, med tittel «Post Vitam», utdypet i full bredde i en praktfull, eksklusiv bok med samme tittel. Det er bemerkelsesverdig flott gjort.

Bok og utstilling henger nøye sammen; de går sømløst over i hverandre. Jeg ser et bilde av en blek skate, med øyne og munn som et sårbart menneske; bildet gir meg assosiasjoner til to franske kunstnere: Chardins ekspressive versjoner av død skate på 1920-tallet, og Chardins stilleben med skate 200 år tidligere. Det er en lang kunsthistorisk stilleben-tradisjon Sira kopler seg til, med nederlandske og spanske vanitas-motiver (forgjengelighet) på 1600-tallet som viktig omdreiningspunkt. Det er ikke til å unngå at klisjéer dukker opp i noen av Siras bilder, for noe nytt er det svært vanskelig å tilføre denne type motiv; men i sine fotoopptak legger Sira ned et betydelig arbeid i komposisjon, kontroll over detaljer og lyssetting, og han presenterer dem med stor inderlighet. Dette er iscenesatt fotografi hvor døde fugler og dyr arrangeres ned til minste detalj. Motivet sentreres ofte mot en mørk bakgrunn; det opplyses fra en lyskilde utenfra, som chiaroscuro-effekten i Caravaggios malerier. Slik innskriver Sira dødens mysterium med subtilt lys og dyp koloritt og gir oss intense åpenbaringer av lys og farger der inne fra det store mørket.

Einar Sira, «Post vitsam». Fotografi. Foto: Trond Borgen

Det ekle vakkert

Her er fugler, dyr og planter i ulike stadier av forråtnelse, i bilder som gjør det ekle vakkert, utholdelig. Enkelte fugler, med fjær eller kun som skjeletter, vises med vingene utspent, som for å fange døden i flukt. Bunnløsheten i hagedammens vannspeil sluker alt levd liv og trekker det inn i dødens nattsvarte, uendelige mørke – det er evighetslengselen som speiler seg i dette vannet, som, paradoksalt, ikke er stor som universet, men bare en liten pytt. Så stor en evighet i dette nære. Slik rommer Siras fotografier også en metafysisk dimensjon.

Jeg tenker på den spanske maleren Juan Sánchez Cótans stilleben med frukt og grønnsaker i en vinduskarm, malt mot den nattsvarte evigheten som er i ferd med å oppsluke dem (1602). I Siras bilder er det nettopp kunsthistorien som stadig trer fram fra mørket, og han vet å bruke den på intelligent og slående vis. I tillegg til vanitas-tradisjonen er det iscenesatte fotografiet en åpenbar inspirasjon. Allerede et av de aller første fotografiene som ble laget, er iscenesatt og befatter seg med døden som konstruksjon: Hippolyte Bayards selvportrett som druknet mann fra 1840. Det iscenesatte fotografiet ble særlig framtredende på 1980- og 90-tallet, med Joel-Peter Witkins morbide, groteske dødsmotiver som et absolutt ytterpunkt. Sira demper morbiditeten og gir oss i stedet mer lavmælte meditasjoner over alt livs forgjengelighet. Han bryter ned hesligheten til en estetisk tiltrekkende form – det vi ser er altså en fiksjonalisert død som utfordrer vår forestilling om den fotografiske representasjonen.

Einar Sira, «Post vitsam». Fotografi. Foto: Trond Borgen

Dødens perler

Boken viser denne forgjengeligheten som en ustoppelig strøm, for her har Sira funnet en metode og et prosjekt som åpenbart kan gjentas i det uendelige. Det blir også bokens lille svakhet: særlig plantemotivene mot slutten lider av en viss utmattelse, for her forsvinner originaliteten til en viss grad i rutinepreget. Men som helhet er både utstilling og bok et sterkt memento mori, en påminning om døden som skjer rundt oss uavlatelig, og som vi også selv er en del av. Sira fastholder det som ikke lenger er, og det er nettopp kjernen i all fotografi, som jo stanser tiden («Tiden er kvalt», som Roland Barthes sier i Camera Lucida). Dette er fotokunst på høyt plan, og Sira får dødens uavvendelige forråtnelse til å skinne som perler og juvéler. Dødens perler blekner ei.

Publisert:

Kunstanmeldelser

  1. Flott prosjekt om glemte, kvinnelige pionerer (som aldri har levd)

  2. Bemerkelsesverdig flott!

  3. Åpenbaringer, skriver vår anmelder om kopper og skåler i Sandnes

  4. Griselekkert – en deilig utstilling å bevege seg i!

  5. En internasjonal topputstilling!

  6. Denne utstillingen bør du ta deg tid til

  1. Kunstanmeldelser
  2. Utstilling