Bergenserne har fått en ny stjerne

PLATE: Gutturale skrik, 2000-tallsrock, pop, bergensere og en australier. Det er oppskriften på Blood Commands siste album.

Bergenskvintetten, med et nytt australsk ansikt.
  • Jonas Vikingstad
    Jonas Vikingstad
    Journalist
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Blood Command: «Praise Armageddon» (Hassle Records)

Bergensernes fjerde album, Praise Armageddon, er ikke en veldig stor overraskelse da fem av platens ti spor allerede er gitt ut som singler.

Dette er første plate med gruppens nye australske vokalist. Tidligere har jeg skrevet at Nikki Brumens stemme gjør at jeg gjenoppdager den opposisjonelle 16-åringen i meg igjen.

Brumen introduserer sin vidtrekkende stemmeprakt på «Praise armageddonism». Her oser det av både hardcore pønk og 2000-talls rock.

Avril Lavigne?

«Saturday city» er i større grad en mer renvasket pønklåt, med et veldig minneverdig og sterkt riff. Sporet avslører at Blood Command er blitt et langt større band, sammenlignet med tidligere utgivelser. Det er vellaget, uten å være gjennomprodusert.

Den lettbeinte pop-pønken – som er blitt en braksuksess på pønk-scenen de senere årene – får mer luft under vingene på «The end is her». Det er befriende å høre på Nikki Brumen, som i flere år var vokalist i den australske gruppen Pagan.

Brumen har definitivt et talent for de mer tunge og gutturale skrikene. Der er hun simpelthen rå. I Blood Command utfordres hun til en renere vokal. Ut kommer en 2020-talls Avril Lavigne. Selv om det høres ut som sjikane av verste sort, må det absolutt ikke tolkes sånn.

Mens vi lar oss imponere av den australske nykommeren må vi ikke glemme hovedarkitekten selv. Yngve Andersen er bandets låtskriver og gitarist. I tillegg er han produsent til finnmarksbandet Ondt Blod.

Han kalles særlig ut i flomlysene på platens bestenotering. «A questionable taste in Friends». Når Andersen skinner, skinner hele Blood Command.

På skivens sjette spor kommer «A villain’s monologue», den første singelen med Brumens vokal. Akkompagnert med tung bass griper Brumen lytternes hånd og fører oss tilbake til Pagan-vokalen. Bergenserne pøser på med aggresjon og eksplosivitet.

Saksofon!

Den tenåringsinspirerte 2000-tallsrocken gjør comeback på platens åttende spor. «Just want that movie ending» er en i rekken av kraftfulle innslag.

Vi får en ørliten smak av death metal i «Burn the blasphemer». Dessverre faller den gjennom. Den fremstår i overkant frenetisk og bærer litt preg av å være overskuddsmaterialet, som er skjøvet inn for å gi skiven nok låter.

Frenetisk er definitivt ikke platens siste nummer. Alt av energi, følelser, aggresjon og fandenivoldskhet gis et aller siste utløp. Her åpnes slusene og lytterne druknes i åtte fremragende minutt. Kvintetten fillerister deg mens de trer en saksofon nedover hodet på oss. Nåde nåde!

Hele albumet ble i sin helhet spilt, mikset og ferdigprodusert med bandets forrige vokalist, Karina Ljone, men gjort på nytt med australieren. Bergenserne har neppe tapt noe på det, tvert imot. De har fått en ny stjerne.

Nikki Brumen, velkommen skal du være!

Beste spor: «A questionable taste in friends» og «Saturday city».

Publisert:

Plateanmeldelser

  1. Slengkyss til Iron Maiden

  2. Så kjedelig at lyden av maling som tør­ker fak­tisk ikke fram­står som et helt utenkelig alter­nativ

  3. Deilig americana

  4. Småflaut over­skudds­materiale

  5. Før eller senere vil noen skrive bøker om koronaplater, så her er et nytt kapittel

  6. Spesiell? Jo, hun er spesiell

  1. Plateanmeldelser
  2. Musikkanmeldelse
  3. Plateanmeldelse
  4. Anmeldelse
  5. Musikk