Stemningenes og strengenes herre

Mannen med over 400 plateinnspillinger på samvittigheten imponerer igjen.

Geir Sundstøl er ute med sitt fjerde soloalbum, «St. Hanshaugen Steel», en hyllest til et stålverk ved samme navn, som var i drift mellom 1890 og 1969.
  • Leif Tore Lindø
    Leif Tore Lindø
    Journalist
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Geir Sundstøl: «St. Hanshaugen Steel» (Grappa)

Hvem ringer du når du trenger en strenge-wizzard i Norge? Svaret har veldig ofte vært Geir Sundstøl. Mannen spiller alt som kan minne om en gitar (og munnspill), og han har gjort nettopp det på over 400 innspillinger.

Sundstøl har vært en hyperaktiv gitarist, en sånn type som når du ser ham i bandet, tenker du «ahhh, dette blir bra». Så blir det sånn. Han er like forutsigbar i kvalitet som han er uforutsigbar i spillingen. Det er en nydelig kombinasjon.

Etter mange år med hovedvirke som studiomusiker og bandgitarist, begynte han å gi ut plater i eget navn i 2015. I 2018 ga han ut fabelaktige «Brødløs». Hvis du ikke har hørt den, har du gått glipp av noe.

Sundstøl er på sett og vis beslektet med folk som John Erik Kaada og Stian Carstensen. Han er fri i formen, sjangerløs og lager lydspor til filmer som ikke nødvendigvis finnes. Musikken hører til under «alternativ»-paraplyen.

Åpningssporet på dette albumet lar en trompet (Arve Henriksen) gråte over et mykt gitar- og perkusjonsteppe. Høres det kårni ut? Vel, det låter finfint, litt som et velkomponert bestillingsverk til en jazzfestival.

Et lignende, småtrist og nostalgisk lydbilde kommer på neste sang, «Lyssky». Det blåser rundt fabrikkene på St. Hanshaugen. Legger du på Stein Torleif Bjellas vokal her (som altså ikke er med), har du et fint møte mellom stålverk i byen og stemning i dalom.

«St. Hanshaugen Steel» byr på, som det helt riktig heter i reklamen, « ... et vidt spekter av sjangerreferanser, og tar oss videre inn i Sundstøls filmatiske, særegne lydbilde». Inni dette lydbildet er det så mange instrumenter og dingser at nesten bare Sundstøl og folk med hans bakgrunn som kan identifisere dem. Marxophone, dulcimer, optigan og alt hva det nå er.

Ikke bry deg veldig mye om det. Resultatet er det viktige, og det er virkelig, virkelig flott. Noe er litt rart, litt knirkete og sært, men det er også melodisk, stappfullt av nydelig strengespill, varmt og organisk og fylt til randen med nye ting å oppdage.

Geir Sundstøl har spilt til dans og moro, men Solo-Sundstøl lar kunsten overstyre den lette underholdningen her. Sølvguttene gjør en gjesteopptreden på den smårare «Ka», en låt som har litt cowboy i seg, litt industri, litt folkemusikk og igjen masse fint strengespill.

Platen kunne utmerket godt vært lydsporet til en av disse nordic noir-filmene der ting er litt mørkt, både på utsiden og innsiden av folk. En livstrøtt politimann kunne fint kjørt bygdelangs til «Kløpper» og sett på skakke låver og rever som pilte over veien. «Hoven» kunne vært lyden som fulgte bildene av mektig og vill natur i samme film. Kombinasjonen av perkusiv plingplong og malende gitar tar oss gjennom «Smet». Ja, det er litt «alternativt», men aldri lenger fra hovedveiene enn at du kan se lyktestolpene.

Sundstøl er virkelig god til å lage lydbilder som favner mer enn ett stemningsleie. Tristessen og nostalgien ligger ofte i bunn. Over disse to sper han på med lysere ting, med håp og varme. «Omsorg» er et godt eksempel, en sang som i mitt hode forteller om et liv som går mot slutten, der de gode minnene blandes med den triste erkjennelsen av at det ikke er så lenge igjen. Min personlige tolkning, og sånne kan du gjøre mange av her.

Til slutt kommer nydelige «Pøs», en skikkelig perle. Også den har et bittersøtt preg, laget av en musiker som både smiler og tørker en tåre. Før vi ramler helt ned i psykoanalysen her, så må vi bare nevne at all denne gode musikken er laget av knallgode folk som tangentmann David Wallumrød, trommeslager Erland Dahlen, bassist Jo Berger Myhre og bassist Mats Eilertsen, i tillegg til nevnte Arve Henriksen.

I front, og med totalansvaret, står en fyr som på ingen måte drøvtygger maten for deg, men som byr på et knallgodt koldtbord for alle som trenger noe å sette tennene i.

Beste spor: «Pøs», «Våg», «Kløpper»

Publisert:

Plateanmeldelser

  1. Lekkert og smakfullt

  2. Flott oppfølger

  3. Gjennom­ført flotte versjoner av Georgia-rela­terte låter

  4. Skikkelig gode drid

  5. Hva skal vi leve av etter olja? 90-tallsnostalgi er en mulighet

  6. Rett fra rockeklubben

  1. Plateanmeldelser
  2. Musikkanmeldelse
  3. Anmeldelse