Gammel mann møter ung kvinne

BOK: Velformulert og tenksomt, men med for få fengslende scener.

Hilde Lindset er oppvokst i Solum og bor nå i Berlin. Hun debuterte i 2012 med en novellesamling.
  • Steinar Sivertsen
    Steinar Sivertsen
    Litteraturkritiker
Publisert: Publisert:
Grade: 4 out of 6

Hilde Lindset: «Adresse. Livet» 317 sider. Tiden.

Handlingsrammen i den sjuende bokutgivelsen til Hilde Lindset (f. 1978) er enkel, noen vil kanskje si banal. Romanens jeg-forteller Michael H er en verdensberømt filmregissør som synes å være over 70 og som nettopp har deltatt på en festival med det han stempler som sin absolutt siste film. På flyplassen i Berlin møter han, ganske tilfeldig, den vel 30-årige V, en norsk forfatter med hestehale og skrivesperre.

Han bor på Mallorca, i et selvbygd hus i landlige omgivelser ved havet og er på vei hjem. Hun har et skriveoppdrag på samme øy. Ikke uventet flytter hun etter kort tid inn hos fortelleren. Som så i ettertid utformer en virkelighetsforankret tekst som i lange sekvenser framstår som en refleksjons- og diskusjonsroman, relativt fattig på ytre dramatikk.

Den psykologisk-realistiske forfatteren Hilde Lindset er flink til å formulere seg og tar åpenbart sikte på å avdekke hvordan den gamle filmskaperen opplever brått å måtte forholde seg til en ung, følsom kvinne som først får et påskudd til å bli boende i huset hans da hun får i oppdrag å skrive memoarene hans.

Slutten på soga om han og henne bør ikke røpes. Men det bildet jeg-karakteren tegner av eget liv, sammen med V eller gjennom minnebilder fra fortida, virker tenksomt og troverdig. For her nærmer vi oss blant annet nære skuespillervenner av begge kjønn, hører om daglige rutiner og det brutte kjærlighetsforholdet til franske Charlotte, skimter lengselen etter nærhet og aner ensomheten som truer, finner en rekke kloke refleksjoner omkring det å skrive og skape kunst, får vite hva som skiller en god skuespiller fra en middelmådig og hvorfor man må etablere distanse til et stoff som insisterer på å være selvopplevd.

Problemet med historien som formidles, er ikke at den framstår som plagsomt diffus eller uinteressant. Problemet er at den rommer for få fengslende scener. Romanen drøfter og belærer ofte for mye, viser for lite. Bare unntaksvis støter vi på dramatiske, sanselige opptrinn som fascinerer, som i kapitlet «Adonis på stranden». Eller i skildringen av det som skjer da fortelleren i kapitlet «Stygt, loddent landskap» må forholde seg til en uventet kritisk filmviter.

For meg er derfor «Bare de levende trenger å bli husket» (2018), en annerledes rapport om flyktningkrisen, fortsatt Hilde Lindsets beste roman. Men enda bedre har jeg nok likt de fire novellesamlingene som hun ga ut i åra 2012-2017.

Publisert:

Bokanmeldelser

  1. En skattkiste for bergensere. Er det bra, eller?

  2. Eks-stortings­politikar debuterer som for­fattar – vår kritikar er passe nøgd

  3. Rogalands svar på Mr. Bean på verdens ver­ste syden­tur

  4. Krigen var ikke så fredelig som disse bildene viser

  5. Vilt fabu­lerende, over­skudds­preget og under­holdende om Ibsen

  6. Han kjempet for demo­krati, ble feng­slet, tort­urert og havnet i Stav­anger. Diktene hans er vakre!

  1. Bokanmeldelser
  2. Bokanmeldelse