Kunst på sitt aller mest banale

UTSTILLING: I kunsthallen er kunsten så utvannet at det blir vanskelig å finne noe ironisk metanivå, selv med mitt velvillige blikk. For dette er kopier av kopier av kopier, skriver vår anmelder kritisk.

Jamian Juliano-Villani, «Two Adaptible Utensils», akryl på lerret 2021.
  • Trond Borgen
    Trond Borgen
    Kunstkritiker i Aftenbladet
Publisert: Publisert:
Grade: 3 out of 6
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Kunsthall Stavanger: Jamian Juliano-Villani, maleri, skulptur. T.o.m. 6. juni. 

Kunsten er en gammel hatt, en gammel vane. Alt som gjøres, er allerede gjort før, bedre. Kunsthistorien er død; alt som gjenstår nå, er å reprodusere den, gjerne fylt med lede. Dette synes å være hovedinnholdet i amerikanske Jamian Juliano-Villanis utstilling i Kunsthall Stavanger.

Hennes utgangspunkt er den uendelige strømmen av trivielle bilder som omgir oss hver dag – i reklamen, i de såkalte sosiale medier, i alle slags arkiviske opphopinger av billedstoff. Alt som en kunstner kan appropriere og bruke som sitt eget, uten at det egentlig er det. Juliano-Villani lager malerier av dette stoffet; glatt framstilt med airbrush speiler de den verden de er en del av, og hentet fra. Dette er en slags retro-kunst – tilbake kan vi skue til Warhol, som pekte på at kunsten er oppløst i massemedia, og det er femti år siden. Eller til det popkunstneren Jasper Johns sa for snart sytti år siden, da han begynte å male sine Flagg-motiver: nå slapp han å finne opp motivene sine, han kunne bare forsyne seg av det som allerede eksisterte, konvensjonelle, avpersonaliserte elementer.

Dodraugen

Gammelt nytt, altså, det utstillingen i kunsthallen viser oss. Reklame, annonser og alt det vi allerede har altfor mye av, inngår i disse bildene, som i maleriet «Two Adaptible Utensils», som til og med blunker (men ikke lurt) til Warhols ikoniske bilder av suppebokser. Juliano-Villani har tydeligvis et kannibalistisk forhold både til trivialkulturen og til kunsthistorien. Slik banaliserer hun kunsten ut mot sin ytterste omkrets, henimot kunstens dialektiske selvoppløsning. Se bare maleriet kalt «Replace Phosphates Without Compromising Functionality, a Relief»: en «festlig» dodraug stikker opp av toalettskålen, blank og fin i malingen. I denne glinsende overflaten er kun to ting tilbake, nemlig kunstens kommersielle funksjon og dens underholdningsverdi.

Jamian Juliano-Villani, “Replace Phosphates Without Compromising Functionality, a Relief”, akryl på lerret, trappestige 2020 .

Kunsten hennes er et dobbelt speil; den reflekterer både de mest banale sidene ved vår verden i dag, og det som en gang var nytt og interessant i kunsten fra i går. Kan vi kalle denne resirkuleringen en god gjenbruksøkonomi? Neppe, for da Warhol i sin tid lakonisk registrerte vårt umettelige forbruk av bilder, var det en ny innsikt han formulerte. I dag er det kun løse rester tilbake, og det er ikke tilstrekkelig interessant at Juliano-Villani plukker opp disse trevlene og viser dem fram nok en gang, i form av en neo-neo popkunst helt uten potens. Hun gir oss en tredjehånds billedverden med bilder som, med Roland Barthes ord om popkunsten i essayet «That Old Thing Art», «betyr at de betyr ingenting». Der skriver han at popkunsten «aksepterer å være en bildefabrikk og en samling gjenspeilinger av platte reflekser fra amerikanske omgivelser: Forkastet av Kunsten vender kopien tilbake».

Plastkoppene

I kunsthallen er kunsten så utvannet at det blir vanskelig å finne noe ironisk metanivå, selv med mitt velvillige blikk. For dette er kopier av kopier av kopier, i det uendelige; en speilsal i et tivoli. I et forsøk på å våkne fra denne leden har Juliano-Villani laget en skulptur som setter sammen en gyngestol og to små høyballer – en readymade av typen Duchamp stilte ut allerede for over 100 år siden. Samt et bordtennisbord med en arm laget av plastkopper, som i stadig, støyende bevegelse snurrer rundt og rundt. Anything that moves?

Utstillingen bør du se, fordi den er et eksempel på noe den yngre generasjonen presenterer som både interessant og historieløst på samme tid. En selvmotsigelse, naturligvis. Besøk kunsthallen, og ta med deg en gammel hatt, du også.

Publisert:

Kunstanmeldelser

  1. Han fant en prakt­full perle på verdens største kunst­utstil­ling

  2. Ungt maleri fylt med tradisjonelle grep

  3. Blank sekser til norsk kunstner «i virkelig verdensklasse»

  4. Odd Nerdrum briljerer – og skuffer

  5. Tiden er gått av hengslene

  6. Vår anmelder er imponert - dette er en fargens mester!

  1. Kunstanmeldelser
  2. Trond Borgen
  3. Anmeldelse
  4. Utstilling
  5. Kunstanmeldelse