– Humor er en redningsvest på åpent hav

Det er aldri, aldri, aldri din feil. Det er Rune Andersens viktigste melding til barn som lever med vold. Selv vokste han opp med en far som slo.

Publisert: Publisert:

Rune Andersen opplevde mye vondt som barn. Han håper han kan hjelpe barn i samme situasjon ved å stå fram med sin historie. Foto: Jarle Aasland

  • Kine Hult
    Journalist
iconDenne artikkelen er over to år gammel

Rune Andersen opplevde mye vondt som barn. Han håper han kan hjelpe barn i samme situasjon ved å stå fram med sin historie. Foto: Jarle Aasland

– Jeg var livredd for å bli han der komikeren med den tragiske barndommen. Egentlig var dette en historie jeg absolutt ikke hadde lyst til å fortelle offentlig, sier Rune Andersen.

Onsdag denne uka hadde han Stavanger-premiere med enmannsforestillingen «Lykkeliten», hvor han altså snakker om akkurat det han aldri hadde tenkt å snakke om. Om faren som drakk og slo moren og barna. Det var Ada Sofie Austegard som fikk ham på gli, for to år siden.

Les også

Slik vil Rune Andersen gjøre en forskjell for voldsutsatte barn

– Åpenhet kan hjelpe

– Jeg er ambassadør for Stine Sofie-stiftelsen, og Ada visste en del om min bakgrunn. Så da hun skulle åpne et nytt senter i Grimstad, spurte hun om jeg kunne tenke meg å fortelle om bare en liten flik av barndommen min, fordi det kanskje kunne være til hjelp for noen. Det tok lang tid før jeg bestemte med for at dette var noe jeg ville gjøre. Jeg har tre søstre som jeg også måtte ta hensyn til, og som måtte involveres i avgjørelsen. Men da jeg først gjorde det, var reaksjonene så formidable at jeg ble helt satt ut. Jeg fikk 1642 meldinger fra folk med til dels ganske forferdelige historier, og jeg besvarte hver eneste en av dem. Det var meldinger fra mennesker som hadde opplevd grusomme ting, og det var hardt å ta inn over seg. Vold og overgrep i nære relasjoner er et så stort problem at vi aner det ikke. Det var Pål Mangor Kvammen som kom på ideen om at jeg skulle lage en forestilling om min barndom og oppvekst, og først svarte jeg kontant nei. Men Pål ga seg ikke. Etter en tid kom jeg fram til at en slik forestilling kanskje ville kunne hjelpe noen. Jeg snakket med søstrene mine om det, og vi var enige om at hvis vår historie kunne hjelpe bare én, så var det verd det. Vi hadde tidligere ikke snakket om det vonde i barndommen, ikke med hverandre engang. For hvis du ikke snakker om noe, så har det liksom ikke hendt, tenkte vi kanskje. Men det hadde mange gode konsekvenser å snakke sammen. Det har betydd mye for oss som søsken, som familie. Men det er en tung forstilling å spille. Det er følelsesmessig ekstremsport, og til å begynne med trodde jeg ikke jeg ville klare det. Men det er et viktig og nødvendig budskap som framføres.

De viktige voksne

– Hvilke råd har du til barn som lever i et hjem med vold?

– Snakk om det. Gi beskjed. Finn noen dere stoler på, en lærer, slektning eller nabo. Ikke nøl med å si fra. Barn tar ofte på seg all skyld, for de er så lojale mot foreldrene. Men det er aldri, aldri barnets skyld. Aldri. Uansett. Det er aldri barnets skyld. Og de voksne som observerer og ser må våge å være noen for barnet de mistenker har det vanskelig. Jeg har opplevd noen tøffe ting, men du verden så mange gode voksne jeg har hatt rundt meg. Jeg har hatt gode naboer, en lærer som så meg og løftet meg fram, besteforeldre som var helt fantastiske. Jeg hadde en nydelig mor og utrolig flotte søsken. Hvis man begynner å tenke på hva slags gode ting vi har rundt oss, ser vi at det kanskje bare er én som ødelegger alt. Få ham eller henne vekk. Bruk de gode kreftene rundt deg, for det er mange som vil deg vel. Men vi må gi beskjed. Vi må si ifra.

– Hvorfor er det så mange som holder denne typen situasjoner skjult for omverdenen?

– Fordi det er så skambelagt. Alkoholisme blir ofte tolket som en karaktersvakhet, en brist. Det er ikke noe man er stolt av. Det å ikke ha kontroll over livet sitt, er skambelagt, og det kan også gjelde vold. Man har ikke kontroll over adferden sin. Barna som blir utsatt for det tar på seg den skammen, de vil ikke at det skal ut. Det er der jeg håper at jeg kan hjelpe noen med denne forestillingen, ved å si at det ikke er deres skyld, og det er ikke en skam barna skal bære med seg. Vi må plassere skylden og skammen der den hører hjemme, hos den som utøver vold og overgrep. Mitt råd til voksne som har vært utsatt for vold og overgrep som barn er å ikke gå inn i offerrollen. Da har overgriperen vunnet. Ta valg, gå ut av det, vær en ressurs for noen andre som har det vanskelig. For det trengs.

– Bebreidet du din mor for at hun ikke forlot faren din?

– Det gjorde vi nok. Jeg hadde mange samtaler med mamma om dette. Det var viktig for oss å fortelle henne at vi forsto. Vi skulle ønske hun hadde gått, men det er ikke vanskelig å forstå grunnene til at hun ble. Hun var uten utdannelse, alene med fire unger, helt økonomisk avhengig av ham. Mange ganger tror jeg også folk blir i slike forhold fordi de elsker vedkommende. De tror og håper at det skal bli bedre, at ting skal ordne seg. Jeg tror nok mamma trodde at det skulle bli en bedring, at det skulle gå over.

Humor er det beste verktøyet

– I denne forestillingen bruker du humor for å formidle et alvorlig budskap, noe du har gjort i flere andre sammenhenger også. Hvorfor har du valgt denne formen?

– Humor er kanskje det aller viktigste redskapet vi har til å håndtere traumatiske ting. Om det er sorg, sykdom, vold, overgrep, så er humor kanskje det viktigste verktøyet vi har. Hvis man klarer å få litt latter inn i noe, tåler man uendelig mye. Humor er virkelig en redningsvest på åpent hav. Livet går opp og ned, og det er om å gjøre å ikke bli værende nede i de søkkene. Da er humor en god drahjelp, for å komme seg opp igjen.

– Du bruker også satire for å understreke politiske poenger, og det mest kjente eksempelet fra den senere tid havnet du i retten for. Hvorfor ønsker du å lage humor av denne typen saker?

– Jeg ønsker å bruke humoren til noe, til å markere et standpunkt, til å vise at jeg mener noe. Og jeg ønsker endring. Jeg ønsker at folk skal opplyses. Gjennom satire klarer man kanskje å snu speilet, å la folk se vrengebildet av seg selv. Kanskje kan de islamfiendlige se at de har mye til felles med ekstreme islamister, at de bygger fiendebilder og driver med skremselspropaganda på begge sider. Det er fundamentalisme i begge leirer, og jeg avskyr fundamentalister. Sannheten er ikke i ytterpunktene, den ligger midt i mellom, men det er ytterpunktene som påberoper seg de absolutte sannhetene.

Les også

Else Kåss Furuseth: – Jeg håper at hvis det koster noe, hvis det er litt vanskelig, så har det en verdi på scenen.

– Mobber ikke Hodne

– Merete Hodne mener at dere har mobbet henne. Har dere det?

– Absolutt ikke. Du kan ikke på den ene siden si at du skal være beskyttet av ytringsfriheten for å komme med ganske grusomme meldinger, og så i neste øyeblikk nekte andre den samme ytringsfriheten når de sier noe om deg du ikke liker. Ytringsfriheten slår begge veier, heldigvis, og det er det en del som trenger å minnes på.

– Hva lærte du av disse rettssakene?

– At man må være utrolig forsiktig når man nærmer seg kommentarfeltenes ytterste mørke. Det er en ordentlig uggen og grumsete forsamling å legge seg ut med, som forpester det de kan der de kommer. De er ikke så mange, men de er utrolig ekle.

– Kan man spøke om alt?

– I prinsippet ja, men ikke når som helst og ikke hvor som helst. Eller, la meg nyansere, du kan spøke om nesten alt. Det er en del du ikke kan spøke med. Vold og overgrep mot barn, seksuelle overgrep, jødeforfølgelsen. Det kan du ikke spøke med. Og bare så det er sagt: Luene Løgnaslaget hadde på seg i første rettsrunde var B-gjengluer solgt av Disney. Dessverre viste de seg å likne på fangeluene som ble brukt i konsentrasjonsleirene. Svært uheldig, og det beklager jeg på det sterkeste.

– Hva er god humor?

– Noe som frir til det umiddelbare, og som overrasker. Du må også kjenne igjen noe, fra deg selv, eller aller helst fra naboen. Og jeg synes fysisk humor er det aller morsomste, den slår all spissfindig satire. Hvis noen løper i en vindusrute eller ramler på isen er det helt ubetalelig.

– Hvordan har hendelsene i barndommen preget den personen du er i dag?

– For meg er det underlig å bli kjent igjen. Jeg har blitt vant til at jeg blir det av og til, men det er veldig rart. Jeg er fortsatt en tilskuer til meg selv. Jeg kommer for alltid til å være han lille Rune i Kjempeveien, jeg bærer det alltid i meg. Jeg kommer aldri til å være en sånn verdensvant fyr som hevder meg i selskapslivet, og det var litt deilig da jeg innså at jeg aldri kom til å bli sånn. At jeg var bra nok.

Publisert:

Les også

  1. Manglende kunnskap om vold og overgrep

Mest lest akkurat nå

  1. Oppfordrer til Halloween-feiring for de minste barna

  2. Sykefraværet gikk ned, men ikke nok. Nå får de en sjanse til

  3. Silje fikk topp­karakterer og er ingeniør. Nå jobber hun i kles­butikk

  4. Gutt påkjørt på Bryne

  5. To nye smittetilfeller i Sandnes onsdag

  6. Klar melding til egen minister: Grav ut Domkirken!

  1. Løgnaslaget
  2. Pål Mangor Kvammen
  3. Overgrep
  4. Humor
  5. Vold