Anne Holt - Barnedrap som underholdning

Anne Holt skriver underholdningslitteratur. Underholdningen ihennes nyeste bok, «Det som er mitt», er en historie om en psykopatsom kidnapper små barn og holder dem innesperret i en kjeller førhan dreper dem.

Denne artikkelen er over 21 år gammel

Anne Holt: Det som er mitt 365 s., 328 kr. Cappelen Ettersom inflasjonen ser ut til å ha grepet alle krimforfattere, er det heller ikke i denne boken nok med ett drap, det er som vanlig en seriemorder vi har med å gjøre.

Kriminallitteraturens sterke grep på oss gir i seg selv grunn til ettertanke. Når vi skal kople av, griper vi til mordet, og altså etterhvert til seriemordet. Agatha Christie og Dorothy Sayers pertentlige små landsbydrap er forlengst fordrevet fra bokhanderhyllene av bestialske seriedrap, vanligvis utført av en mentalt forrykt, men intelligent, taper som vanligvis dør en voldsom død i siste kapittel fordi 21 års fengsel, med prøveløslatelse etter 12, åpenbart ikke er straff nok.

Slik sett holder Anne Holt seg trygt innenfor den sjanger hun tilhører. Her følger drap på drap i rask sekvens. Morderen er usedvanlig kunnskapsrik og slu, og selvfølgelig hoppende gal. Det går ikke lenge før leseren skjønner at en slik drapsmann ikke vil bli ført rolig bort av konstabler fra Asker og Bærum politikammer i siste kapittel.

Krimforfattere er store klisjéprodusenter, og tidens klisjé er at drapsmannen selv dør på voldsomste vis. Slik går det også her. Men avslutningen på «Det som er mitt» nærmer seg stygt en parodi fordi ingen tilfeldighet blir for usannsynlig når forfatteren skal føre absolutt alle trådene i boken sammen. Det er synd for boken at hun ikke bedre behersker antydningens kunst.

Det store ankepunktet mot boken er likevel valget av tema. Selv om flere av de mest kjente krimforfatterne, og gjerne kvinnene, er blitt stadig mer morbide og bestialsk detaljerte i sine skildringer av ofrenes lidelser, føles det ekstremt ubehagelig å skulle slappe av med en bok som handler om hvordan fem år gamle barn blir torturert før de blir avlivet, pakket inn i plast og sendt hjem til sine foreldre. Baneheia-saken har lært oss at det heller ikke i Norge finnes grenser for menneskelig brutalitet, men trenger vi gjøre entertainment av det?

Det går an å vurdere denne boken rent teknisk. Intrigen er snedig og stramt bygget opp, her har Anne Holt antakelig aldri vært bedre. Språket er som det pleier å være i bøkene hennes; enkelt og til tider litt slapt, men aldri direkte dårlig. Personene er også klisjeer: Samspillet mellom den uortodokse kripos-etterforskeren Yngvar Stubø og psykologen og juristen Inger Johanne Vik, som sammen forsøker å lage en psykologisk profil av drapsmannen, minner påfallende om tilsvarende par, for eksempel hos Anne Holts britiske kollega, Val McDermid. Men Stubø og Vik er likevel langt å foretrekke framfor Holts gamle heltinne, den evig premenstruelle og komplett usjarmerende Hanne Wilhelmsen.

Før hun kommer til avslutningens vilt usannsynlige antiklimaks, viser Anne Holt at hun er blitt dyktigere i faget. Hun er ennå et stykke unna de beste norske nålevende krimforfatterne, og får ufortjent mye oppmerksomhet, sammenliknet for eksempel med Jo Nesbø. Men «Det som er mitt» er, litterært sett, et klart framskritt fra hennes seneste utgivelser. Hun burde være god nok til å fenge vår interesse med mindre avskyelige virkemidler enn barnedrap.