Kryss i taket!

<p> Som nyansatt ved Rogaland Musikkonservatorium høsten 1982 innledet Erling R. Eriksen sitt bekjentskap med byens musikkpublikum ved å spille hele første bind av Bachs Wohltemperiertes Klavier, bind 1 (24 preludier og fuger). </p>

Publisert: Publisert:

Jeg skrev da her i avisen (19.10) at det vi da fikk overvære, var en begivenhet i landsmålestokk. Tre år etter spilte Eriksen over to kvelder i september bind 2 av samme verk. Bare som en ren hukommelsesytelse var dette en bemerkelsesverdig prestasjon.

Idag er det ikke mindre grunn til å sette kryss i taket. Dette er Bach-spill fullt på høyde med de beste som er å få tak i av klaverets Gamle testamente (det Nye er Beethovens 32 sonater). Om vi ikke har visst det før, så kan vi iallfall slå det fast nå: det fins miljøer og prestasjoner på UIS som er på internasjonalt nivå! Ekstra gledelig er det at dette er et fulldesignet UIS-produkt, innspilt i Lille Konsertsal, Bjergsted, med pianisten selv som en av produsentene og utgitt av Institutt for musikk og dans. En informativ tekst er skrevet av Lise K. Özgen, også hun ansatt ved Institutt for musikk og dans.

Hans Magnus Enzensberger begynner sitt dikt «Mottager ukjent» slik: «Mange takk for skyene. Mange takk for das Wohltemperierte Klavier...»

Man gir seg ikke i kast med dette monumentalverket uten å ha noe å tilføre. Det har Eriksen. Det er ikke det ekstravagante, som det for øvrig fins nok av. Eriksens tolkning har som helhet sin styrke i det vi kunne kalle en klassisk estetikk, som ikke må mistolkes som det estetisk moderate. Det settes en ramme som ikke tillater å ta virkemidlene ut i det ekstreme eller kretse om det manierte. Innenfor denne rammen er det rom for stor rikdom i barokke affekter og karakterer som fastholdes gjennom struktur og arkitektonisk oppbygning.

Ciss-moll-fugen i bind 1 bygges monumentalt opp mens følsomheten får fritt spillerom i f.eks. H-dur-preludiet i bind 2. Uten å bli motorisk for skarp er virtuositeten djerv i enkelte stykker. Noen ganger er det som om vi hører klavikordet eller cembaloet, særlig i preludiene. Men ikke mer enn som et ekko. Eriksen utnytter Steinway-flygelets muligheter for både det smertefullt vakre og det sublimt storslåtte.

Så er da heller ikke Bachs 96 stykker — skrevet til bruk «for dem som er i ferd med å lære såvel som til tidsfordriv for de mer avanserte» - avhengig av det til enhver tid historisk mulige. Bare å håpe at UIS' første CD-utgivelse blir godt distribuert!

Publisert: