Vårherres gitarkamerater

KOMMENTAR: Blir det ønskekonserten i Himmelen? I så fall: En helaften med Vårherres egne gitarkamerater – kong David, Leonard Cohen, Bob Dylan og Ole Paus.

Publisert: Publisert:

Kong David med lyren (maleri fra 1600-tallet), Leonard Cohen, Bob Dylan og Ole Paus med hver sin gitar.

  • Tarald Aano
    Redaktør

La oss håpe det går noen tiår før konsertønsket kan bli oppfylt. Men la oss leke med tanken om tvillingsjelene David og Leonard som med noen tusen års mellomrom dro i forveien for å planlegge peaceandlove-festival i grønne enger mellom hvilens vann. Der nikker de kanskje gjenkjennende over sine jordiske kolleger som ennå baler med trøblete forhold til kvinner og Gud. 

Hva var det jeg sa, spør kanskje Leonard i forbifarten, det finnes jo egentlig bare to temaer å skrive om. Hvis du er mann, vil kvinnen som oftest være det ene. Og har du møtt veggen, vil Gud være det andre.

Nå ja, det finnes nok et og annet tema i tillegg, bare spør Bob som har skrevet om både boksere og bluesfolk, og Ole som har skrevet om, ja, det meste.

Pauspoeten

Dette skal egentlig handle om Ole Paus, og foranledningen til disse vidløftige fantasiene er boken «Pauspoeten» som ble gitt ut tidligere i år. Den burde selvsagt vært omtalt da den kom ut, men tiden går – og det er noe tidløst over Ole Paus sine tekster, så han tilgir meg nok. Tekstsamlingen demonstrerer i alle fall tydelig at han har mye felles med sine jødiske kolleger fra strengemusikkens 3000 siste år. Allerede på første album fra 1970 sang han damer og om Gud og djevler, som han har gjort siden – selv om mange ikke oppdaget det før rabulisten inntok kirkene og ga oss sterke versjoner av slitne salmer og nye ord til gamle erkjennelser.

Leif Gjerstad og Lars Ulseth står som forfattere av boken, men burde heller vært titulert redaktører. For de har primært samlet Paus sine tekster gjennom 50 år, fra debutalbumet «Der ute – der inne» (1970) til årets «Så nær, så nær» og utstyrt dem med egne og andres kommentarer. Disse er høyst leseverdige, særlig er det interessant å lese anekdoter knyttet til de ulike albumene Ole Paus har gitt ut. Men først og fremst er selvsagt «Pauspoeten» Ole Paus sine egne ord, det er han som er bokens forfatter.

Den alvorlige Paus

Boken består av tekstene fra hans mange album, revytekster og moroviser. Slik sett favner han faktisk videre enn sine himmelske gitarkamerater, for de har atskillig mindre av den rene komikken, øyeblikkskommentarene og politiske refselser på rim. Noen av disse ordene står seg og refereres til mange tiår etter at de ble skrevet, men Paus sine virkelige bidrag til norsk rockpoesi er av det mer alvorlige slaget – når han tar den underlegnes parti, når han synger om kjærligheten, og når han retter blikket mot Gud og djevel.

Gjerstad og Ulseth skriver at Paus på debutplaten framstår som en vaskeekte bypoet, og at dette skilte ham fra visekolleger som søkte inspirasjon fra naturen. Det er muligens riktig, for Paus skrev både om kafeer og sene bynetter. Men duoen skriver også om Paus sin «lyriske åre og poetiske kraft», og det er nok dette som skiller ham tydeligst fra hans samtidige kolleger. For Paus er i bunn og grunn en klassisk poet, og han er på mange vis en gammel sjel helt fra starten av. Det er i alle fall ingen i norsk vise-, pop- og rock-tradisjon fra 1970-tallet og utover som bruker ordene «engler» og «himmel» så ofte som Paus. For ikke å snakke om «sjel», «velsignelser», «Gud» og «djevel», om «lys» og «stjerner» og sin «elskede».

Enda mer: Jo visst skriver han om asfalt, men han skriver bemerkelsesverdig ofte om naturen, om «trær» og «jord» og «hav». Og han skriver konservativt bokmål, gjerne riksmål – «efter», «nu» og «sne».

Klassisk dikter

I tekst etter tekst (litt uryddig satt opp i boken, riktignok, men det får vi tåle), side etter side, album etter album framstår han som en klassisk dikter, en lyriker som uten blygsel spiller på sin lyre, eller gitar, mens han synger om døden, kjærligheten og havet som wergelender og wildenveyer og whadenåhet gjorde det for femti og hundre og to hundre år siden.

Det betyr ikke at alt er like godt, eller at alt er like slående i dag som da det først ble levert. Til det er produksjonen for stor, «det vokser fem penner ut på hver hånd, for mange oppbrudd har gjort meg sånn» (en linje som for øvrig er feil gjengitt i boken, med mindre det finnes flere versjoner - som i så fall er et annet trekk Paus sine tekster har felles med med Davids, Cohens og Dylans...). Men det er noen virkelig vakre perler her, tidløse tekster som gjerne kan leses – men som virker best når de blir framført med Paus sin særpregede og nærværende stemme og en iboende musikalitet som løfter elegante rim og innrim.

«Sjeler med sørgerender»

De aller beste?

Etter mitt syn sangene der Paus tar parti for de utstøtte, våre minste små; rusmisbrukeren, den psykiatriske pasienten, den ensomme i leiegården, når han skriver og synger om «sjeler med sørgerender».

Og de vareste kjærlighetsvisene, skamløst romantiske. «Hvis jeg hadde bare én sang igjen, handlet den om deg.»

Og sangene som handler om en himmel Paus håper på i sang etter sang. Om vennen som døde i trafikkulykke og ble «Den tøffeste gutten i himmelen». Eller «Sinbad», en slags dobbel takk; til kvinnen «som tok meg og hjalp meg opp» og til «himmelen som var så lav at det var umulig å løfte blikket uten å få øye på Gud».

Så det må være lov å håpe at det finnes ønskekonserter i Himmelen. Og herved er mitt ønske levert: En helaften med firlingsjelene David, Cohen, Dylan og Paus. Gjerne med U2 som backingband.

  1. Ole Paus og gitaren. Foto: Carina Johansen

  2. Kong David og lyren. Maleri fra 1600-tallet.

  1. Bob Dylan og gitaren. Foto: Ann Dahl (Korr.) / NTB

  2. Leonard Cohen og gitaren. Foto: Thorberg, Erik

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Hun danket ut politikere i kampen om Stavanger-jobb

  2. – Har aldri opplevd

  3. Gigantfylke med 1,2 millioner innbyggere angriper ferjefri E39

  4. Månafossen: – Vi leter videre til vi finner henne

  5. Helsedirektoratet vurderer nye regler for sosiale sammenkomster

  6. – Du skal ikke ha kniv fra Ikea, sier far

  1. Ole Paus
  2. Leonard Cohen
  3. Bob Dylan
  4. Musikk
  5. Litteratur