Dette er virkelig for svakt

KRIM: Oj, så bra dette kunne blitt. Hvis forfatteren bare var i stand til å fortelle.

Publisert: Publisert:

Mariette Lindstein har selv vært høyt oppe i Scientologikirken. Det gjør henne ikke til en god forfatter.

Grade: 2 out of 6 stars

Mariette Lindstein: Sekten som gjenoppsto. Oversatt av Jørn Roeim. 441 sider. Gyldendal.

Noen bøker er som en deprimerende fotballsesong: Det begynner så lovende, og så blir det gråere og gråere.

Akkurat sånn er Mariette Lindstens andre krimbok om den grufulle sekten ViaTerra, «Sekten som gjenoppsto». Forfatteren har selv bakgrunn i scientologkirken, og dermed et personlig innblikk i hvordan manipulasjon og makt holder mennesker i et absurd, frivillig fangenskap.

Når denne boken starter, sitter sektlederen fengslet - og hans farligste motstandere, de som rømte og senere fikk ham dømt for overgrep, er aktive i kampen mot ham og sekten hans. Men fra fengselet styrer han sine marionetter, og han er nådeløs mot modige motstandere.

Det kunne virkelig blitt en strålende, og viktig, krimfortelling av dette. Men det er ikke nok at Lindstein har innsidekunnskap om farlige, religiøse systemer og åndelige despoter. Du må også kunne drive historien framover, skrive medrivende, skape scener og personligheter og miljøer slik at leseren føler de er til stede.

Det klarer virkelig ikke Mariette Lindstein. Det virker nesten ikke som om hun forsøker, en gang. I stedet gir hun oss en rett-fram-fortelling uten temperatur, uten nerve, uten lukt og smak og uhygge. Hun nøyer seg med å fortelle hva som skjer; «først dagen etter ble de venner igjen», «de fikk syv fine dager sammen», «først trodde han ikke at Jacob kom, men så dukket han opp». Ingen temposkifter, ingen hendelser som blir større enn seg selv, ingen antydninger som føder nagende uro.

Mer dramatisk blir det ikke selv når forfatteren forsøker desperat: «Anna-Maria svelget hardt og kjente en håpløs, tilintetgjørende følelse spre seg i kroppen», «en iskald hånd lukket seg rundt hjertet til Sofia», «så kastet den seg over henne i et utbrudd av uforfalsket kjærlighet».

Lindstein må ha skulket skolen da de gikk gjennom den gode, gamle regelen «show, don’t tell». I alle fall er det ingenting her som gjør at leseren selv kan oppdage, selv kan føle, selv kan reflektere. Her er alt forklart; fra de enkleste besøk på kafeer via nokså tilfeldige jobbsamtaler til de sterkeste følelser.

Dermed blir historien, så nifs den egentlig måtte være, en historie som aldri griper oss, aldri rister oss, aldri sender oss ned i mørket og inn i den spenningen som tvinger oss videre.

Publisert: