12 brev til en ung venn III

Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over 16 år gammel

Med landauer og høy snipp

I det første brevet ble det konstatert at dikteren har blikket vendt bakover, i det andre brevet ble det fortalt hvorfor denne innstilling var så naturlig for en slektsglad og slektsstolt ætling av kjøpmannshuset, i dette tredje brevet fortelles det om hvorledes denne innstilling ytrer seg. Vi har valgt tre praktiske eksempler fra dagliglivet: Jærbanen, snippen og kramsfuglen.

Kjære venn!

Du finner intet bevis for mine dristige påstander om Alexander L. Kiellands ”reaksjonære” innstilling i ”ungdomsteorien” i forrige brev. Dertil er den for ”luftig”. Selv den mest radikale må bygge på fortiden, sier du. Og dette at en dikter har sine røtter i fedrenes jord, behøver ikke derfor bety at han også har stamme, gren, kvist og blad nede i den samme jorda! Alt det har du naturligvis rett i. Og så fastholder du at Alexander Kiellands grunninnstilling til livet er ”den radikale” og ”sosialt ansvarlige”.

Så fine ord du bruker! Men jeg skal gjerne følge din invitt og forlate de store alminneligheter og de luftige teorier for å stige ned til det praktiske og konkrete, til det som lett lar seg dømme om og kontrollere av deg og meg og hvermann. Den første prøve skal være noe meget konkret og meget nær. La oss ta Jæren.

Det er en kjensgjerning at Alexander L. Kielland elsket Jæren. Overalt i hans produksjon, i hans skjønnlitteratur, i brevene, finner vi disse kjærlighetsutbrudd, båret av det vi kunne kalle det mest ekte i Kiellands diktersinn. Var det en kjærlighet som skuet tilbake, eller en som bar framtidens store voner i seg? Svaret på dette spørsmålet blir avgjørende for vår prøve.

Jærbanen ble åpnet i 1878. For landsdelen her vest var det en revolusjon. Jæren lå inntil da i tornerosesøvn, uten havner, uten egentlige veier, uten utvikling. Jærbanen slo hull på alt dette, førte med seg en rivende utvikling, en revolusjon. I dens kjølvann grodde meierier, nydyrking, framdrift og oppdrift, for dem som var nærmest har det vært en fest å følge, et eventyr, en åpenbaring.

Skulle ikke dette være noe som måtte tiltale en radikal natur? La oss se etter hvorledes dette framsteget, denne revolusjonen, har virket på den radikale dikter. Hvorledes speiler utviklingen seg i hans framstegsvennlige litteratur? Vi blar og blar, leter og leter. Ikke en linje. Ingen Jærbane. Den er ikke nevnt med navn engang. Den eksisterer ikke for Alexander L. Kielland.

Det demokratiske reisemidlet ligger tydeligvis ikke for radikaleren, han foretrekker andre kommunikasjoner. Landaueren med de to stolte hestene, Den gamle fine vognen med tradisjoner tilbake til Jens Zetlitz, til Bellmann, til muntre standsfolk på utflukter i en uberørt Rousseausk natur, til klangen av luthen og til lyden av den muntre sang:

Vila vid denne kjella,

vår lilla frukost vi framstella.

Rødtvin och pimpernella

och en nyskjuten bekkasin.

Langt inne i landet prustet og stønnet det tunge lokomotivet, der satt høy og lav, rik og fattig sammen på de samme benkene. Der stoppet jernhesten med jevne mellomrom, kanskje endog bare for en gammel kone som skulle av eller på. Der stod en tjenestemann med snor om luen og blåste avgang med et plebeiisk pift. En kunne risikere å komme til å sitte ved siden av hvem som helst, bli forstyrret med hva som helst. En måtte simpelthen innrette seg med folk. Takke oss til landaueren og Bellman!

Det var ikke Jærbanens Jæren Alexander L. Kielland elsket. Det var landskapet sett fra landaueren. ”Efter Jæderen og Sjøen og Torvmyrene vil jeg lenges hvor i verden jeg kommer”. Det var barndommens og slektens og Sandsgaards Jæren som lå i hans sinn. Det var denne uvirkelighet han lengtet tilbake til og følte seg dratt mot.

”Ak Lisa, min Barndoms Ven! Hun var tilslut den som bevarede Traditionen om min gode Fader, uden hvem jeg aldrig havde lært at elske Jæderen og alt det som for dig og mig og os alle har givet denne Kjærlighed paa den Maade. Det gamle Jæderen som vi bar i Hjertet, det var Lisa – furet, veirbidt, flad og forsømt – Det var et blink i hendes Øie fra den gamle Tid da hendes Moder Lisbeth kom klirrende med to Potter når vi skulde legge os. Ak Froderich, hva er Meningen – eller tror du det er noget man kan kalde Mening med dette Liv? Jeg giver mig ikke over – langt fra! Men jeg synes det er saa sørgeligt ...”.

Vi kan føle med Alexander Kielland i denne sorg. Den er sympatisk, ekte, hjertevinnende, men den er ikke akkurat radikal.

Ett av de avgjorte framsteg for Jærens jordbruk, for Jærens trivsel, var da framsynte menn med gamle lensmann M. A. Grude i brodden tok til å føre inn marehalm fra Danmark og plante lebelter av nåletrær langs strendene for å stanse den sandflukten som gjorde så megen skade. Snart kunne en slå fast hvilket gode det var for Jæren og for folket der. Kielland var rasende. Her kom de og ødela hans skjønne Jæren, hans fædres Jæren med ”piggtrær” fra Østlandet!

Allerede i slutten av 70-årene, til debutboken, skriver Kielland en fortryllende liten novellette om ravnen som ikke finner noe fredet sted på den gamle heden. Overalt trenger folket seg inn. Den svarte fuglen hevner seg med å skremme vettet av to unge gutter som sammen med sin nydyrkende far har våget seg inn i ravnens eget rike. ”Torvmyr” er novellettens navn. Det er så altfor tydelig hvem Alexander L. Kielland har sympati med. Han kjenner seg ett, ikke med nyrydderen, veibryteren der nede, i slit med krokete rygger og harde never; nei, dikteren er på den andre siden, sammen med den gamle fornærmede ravnen. Det er Rousseau som er ute og flyr igjen.

I matematikken har dere en gyllen regel: Når du skal se om fasiten på et stykke virkelig stemmer, så gjør du en ”kontraprøve”. La oss gjøre det også her. Vi vil spørre: Hvorledes reagerte den ”reaksjonære almuebevegelse”, dikterens motmenn, på Jærbanen og det nye som brøt fram? Hvorledes virket det nye på de ”bakstrevere” han kalte kaniner?

La oss gå like inn i hovedkvarteret på Bergjeland, i selve Bethania. Det store bedehuset, som ennå i dag er Stavangers største forsamlingslokale, gjenlød av takk og gledestoner den dag da Jærbanen ble åpnet. Han som Alexander L. Kielland kalte Morten Kruse (og som står dette brevs forfatter meget nær), vet vi hadde en viss tendens til – som amerikanerne uttrykker det – to steel the show, å stjele forestillingen. Det er jo poenget i romanen om ”kaninene”.”St. Hansfest”. Mon tro om ikke den offisielle høytidelighet kom en smule i skyggen av jernbanefesten i Bethania dn 27 februar 1878? Festtalen ble karakteristisk nok holdt over ordene i Jesaias 40. kap. 3-5 vers: ”Rydd Herrens vei, gjør hans stier jevne”.

Folk fra hele Jæren var kommet til Stavanger, det var til Bethania de kom. Du kan gjerne le, du kan gjerne minnes Einar Sisseners historie om lekpredikanten som brukte jernbanetoget til bilde og spurte: Har ditt lokomotiv fyr under kjelen, koker ditt vann? Men ingen som leser den talen som da ble holdt kan tvile på oppriktigheten i festgleden når disse jevne folk hilser jernbanen velkommen. Talen begynte slik:

”Venner. Det har vært meg en særdeles glede å følge jernbanetoget i dag fra Stavanger til Egersund og hit tilbake igjen. Jeg gleder meg over det oppsving og framskritt som dette arbeid uten tvil vil føre med seg både i timelig velvære og intellektuell utvikling, såvel for byene ved begge endepunkter, som enn mer for de mellomliggende landsbygder. Men det som især beskjeftiger mine forhåpninger med hensyn til Jærbanen, er den lette adgang til å komme utover dise folkerike bygder med Guds ord og bringe frelsens trøst til hvert hjerte og hytte. Av begge disse grunner må vi bringe vår ydmyke takk til Gud, fordi han har begynt å gi vårt kjære Vestland del i dette ypperlige befordringsmiddel.

Mens vi ad denne banede vei for henover bygdene som på den slette mark, så vi mange fordypninger som var fylt igjen, fjell som var sprengt, høyder som var skåret igjennom, kroker som var rettet, knudrete strekninger som var jevnet. Bare på denne måte var denne vei kommet i stand. Mange hindringer måtte ryddes av veien før banen lå ferdig. Under disse betraktninger ble jeg minnet om et Guds ord som jeg har tenkt å bære frem her i kveld og anvende til oppbyggelse for denne forsamling. Det står hos Jesaias 40, 3-5”.

Så fulgte prekenen over disse ordene om å rydde veien og jevne stiene, den veien som Frelseren ryddet for oss syndere. Og så sluttet talen slik:

”Når denne jernbane som i dag er åpnet for alminnelig trafikk har begynt sin gjerning, så skal dere se at det kommer fart i folk. De vil snart forstå at toget venter ikke på dem utover den bestemte tid, og at det derfor gjelder å være ute i tide for å få seg en plass og følge med derhen man vil. Jeg regner med det som en ikke liten virkning av banefarten over Jæren, at folk skal lære å nytte tiden og akte den som en av Guds gaver, som likeså litt tør sløses med som noen annen. Men når dere da ser hvorledes folk iler avsted for å få seg en billett og plass, da kom ihu hvor meget viktigere det er å benytte nådens tid, å ile til nådens dør for å få nådens fribillett til himlens land, og få plass på den banede vei som fører dit. Skynd Eder før det er for sent, før døren blir lukket!”

Du må gjerne kalle dette naivt, men det grep meg.

Og disse folk reiste med jernbanen. Sørover for hvert knutepunkt som dannet seg vokste stasjonsbyene opp og bedehusene med dem. De hadde syn for det strategisk viktige, de var på offensiven, de hadde ”sennepskornets bergflyttertro”. (Ordet er formet av en som ellers stod dem like serkt imot som Alexander L. Kielland, Knut Hamsun).

Bedehusene vokste som paddehatter etter regn.

Om høsten samme året, den 1 oktober 1878, startet ”Vestlandsposten”. Jærbanen var dens tekniske forutsetning og vilkår.

Synes du også dette er for luftig, synes du heller ikke dette er tydelig nok? Skal vi da ta en ny prøve, skal vi være så uærbødige å tre den gamle ”radikaler” helt inn på livet, skal vi ta noe absolutt konkret, noe som er knyttet til dikterens egen person og betrakte denne gjenstand i den samme store sammenheng, under den samme synsvinkel: Peker det fram eller tilbake? Skal vi se på snippen?

Du ser ham stå støpt i bronse midt på Torget i Stavanger. Alt er karakteristisk: snippen, kappen, hatten. Kledt etter siste mote, ikke sant? Direkte importert fra Paris eller Hamburg, la dernière mode? Langt fra. Kielland fulgte aldri den nye moten, han ble trofast også mot det antrekk som lå nærmest opp til fedrenes.

I den fine og fornøyelige boken som datteren Baby Kielland har skrevet om ”Min far, Alexander Kielland”, gir hun et tydelig vitnesbyrd om enkelte for oss symptomatiske kjensgjerninger, knyttet til Kiellands person og livsvaner. De passer ikke så dårlig inn i det bilde vi har søkt å gi av ham.

”Flippen hans er slett ikke rar, sier Beate Kielland. I hans ungdom brukte de fleste herrer denslags ”fadermordere” som de kaltes i Danmark iallfall, men i stedet for å følge moten, valgte han å bære den hele sitt liv uforandret, fordi den passet hans korte hals og lot haken være fri”.

Det er mulig at denne begrunnelse ikke strekker helt til og at årsaken til Kiellands konservatisme også på dette punkt er av det vi kunne kalle grunnleggende art.

Datteren gir en flere sider lang skildring av farens klesvaner. Alt stemmer: ”Enten noen tror det eller ei, så var hans berømte kappe som han er avbildet i så mangfoldige ganger og som nå til og med er støpt i bronse – den var 30 år gammel og slagene ble foret med min mors gamle, sorte silkekjoler. Han var meget konservativ med sine klær. Hans høye hatt, f. eks., det var den samme slags som da han var ung og han gikk med gullkjede med mange signeter”. Dette gullurkjede med signeter som Kielland var svært stolt av ”har hængt under min Oldefars Mave ved mangen munter Lejlighed”. (Brev til Georg Brandes).

Peker snippen så fram eller tilbake?

Det er klart at Alexander L. Kielland både overfor seg selv og overfor utenverdenen spilte rollen som det du har kalt ”radikal” med ”det sosiale ansvar”. Men motsetningen mellom hans liv, hans egentlige indre og det man kunne kalle den teoretiske overbygning over den til grunn liggende virkelighet, kom til å skrike så sterkt at det måtte gjøre vondt.

Alexander L. Kielland var matskjønner og vinskjønner. Han la aldri skjul på det selv, det var en del av hans livsform, ingen skal kritisere ham for det. En av hans yndlingsretter var kramsfugl. Hva er kramsfugl? Det er i henhold til et før sitert leksikon fellesbetegnelse for ”middelstore spurvefugler (troster, dompapper, sidensvanser) fanget i snarer for å brukes til menneskeføde”. Vær så snill nå å slå opp i Kiellands samlede verker, bind 3, det berømte kapitel av ”Arbeidsfolk”, om trekkfuglene. Les det. Vidunderlig.

Vi kommer da til følgende konklusjon: Ingen norsk dikter har skrevet skjønnere om trekkfuglene. Ingen har spist med større velbehagelighet.

Der har du din radikale, sosialt ansvarsbevisste samfunnsborger i et nøtteskall.

Publisert: