Rettsdramaer er alltid stilig på film

FILM: Underholdende rettsdrama som gir deg den obligatoriske klumpenihalsenfølelsen.

Det er ikke naturen, sumpen, dyrene som skremmer Kya. Det gjør menneskene.
Publisert: Publisert:
Grade: 4 out of 6

Where the Crawdads Sing. Med Daisy Edgar-Jones, Taylor John Smith, Harris Dickinson, David Strathairn og Garret Dillahunt. Regi: Olivia Newman. USA 2022. Aldersgrense 12 år. 2 timer 5 minutt.

Rettsdramaet er en egen sjanger. Det er lett å forstå, for rettssalen er åsted for ekstremt fortettet historiefortelling. Her handler det om de virkelig store spørsmål, om trøblete liv og forsoning, om skyld og uskyld, om forbrytelse og straff, om liv og død. Bemerkelsesverdig ofte er rettsdramaene lagt til amerikanske sørstater. Det er også lett å forstå, for her er konfliktene så svære at de aldri kan gjemmes bort.

I filmen «Where the Crawdads Sing», basert på Delia Owens roman med samme tittel (på norsk: «Der krepsene synger»), er det ikke raseskillet som driver handlingen framover – selv om det også er klart til stede. Her handler det om utenforjenta, hun som blir igjen når resten av familien rømmer fra en voldelig far, og derfor blir boende mutters alene i våtmarkene i Nord-Carolina. Hun er uten skolegang, uten venner, uten annen menneskelig kontakt enn den hun får når hun bytter muslinger mot mat og bensin, og når unge gutter og menn forsøker seg på henne.

Kya bor mutters alene, har ingen utdannelse, men har likevel store talenter.

Inni her er det selvsagt et dødsfall, kanskje et drap, og like selvsagt blir jenta tiltalt. Og det er vel ingen bombe at småbyens pensjonerte advokat påtar seg forsvarerjobben med mild og stoisk klokskap. Dermed er rammen satt, og filmen veksler rutinert mellom rettssalen og jentas jeg-historie fra 1950-tallet og fram til i dag.

Sånt kan aldri gå galt, det er bortimot umulig å lage en kjedelig film av dette materialet. Det gjør heller ikke Olivia Newman. Hun driver fortellingen stødig framover som en slags naturfilosofisk feelgoodkrim og gir oss passe doser sym- og antipatier underveis. Skoleflinkt gir hun oss vendinger som sikrer den obligatoriske klumpenihalsenfølelsen.

Filmen overrasker altså aldri. Den følger hovedveien framover, svingene er varslet i god tid, og de fleste kinoseerne vil ligge et lite hakk foran handlingen – helt i mål. Kanskje er det urettferdig å sammenlikne med «12 edsvorne menn» og «Drep ikke en sangfugl» fra 1950- og 1960-tallet, tiårene hovedhandlingen i denne filmen er lagt til. Likevel: «Where the Crawdads Sing» er underholdende – de to nevnte klassikerne er mesterlige. Se dem gjerne (om igjen).

Publisert: