Lysende fra Eriksmoen og Harmonien

Sopranen Mari Eriksmoen fremstår som et fyrtårn i dette ikke altfor overspilte repertoaret – i lysende samarbeid med Bergen Filharmoniske Orkester og deres sjefdirigent Edward Gardner, som er en av vår tids ledende Britten-tolkere.

Mari Eriksmoen begeistrer vår anmelder.
  • Eirik Lodén
Publisert: Publisert:
Grade: 6 out of 6

Benjamin Britten: Les illuminations og Quatre chansons francaises. Joseph Canteloube: Chants d’Auvergne. Solist: Mari Eriksmoen, sopran. Bergen Filharmoniske Orkester. Dirigent: Edward Gardner. Chandos Records.

Gardner og bergenserne hans fikk ellers nylig den velfortjente utmerkelsen «Recording of the Year» av det prestisjetunge musikktidsskriftet Gramophone for deres sensasjonelle innspilling av operaen «Peter Grimes».

Arthur Rimbaud (1854-1891) skrev i tenårene dikt som har sikret ham en plass i verdenslitteraturen. Han pensjonerte seg som poet allerede som 19-åring, for å vie seg til mer lukrative geskjefter som kaffe- og våpenhandel i Jemen og Etiopia. Da hadde han overlevd et pistolskudd fra sin elsker og lyrikerkollega Paul Verlaine, som havnet to år i fengsel for episoden. Men beinmargskreften overlevde Rimbaud ikke; den sendte ham i graven 37 år gammel, med det ene beinet amputert.

Denne historien og to vidunderbarn møtes på denne platen, med brennpunkt i Benjamin Brittens Rimbaud-sangsyklus «Les illuminations». For det stadig hyppigere spilte verket «Quatre chansons francaises» komponerte Britten da han var bare fjorten! Knapt Mendelssohn kan oppvise tilsvarende kunstnerisk modenhet i så ung alder, og selv Mozart og Schubert sliter i konkurransen. Og gjett hva: To av sangtekstene her er av Verlaine, poeten som skjøt en kule i sin yngre elsker, vidunderbarnet og villstyringen Rimbaud.

I motsetning til Eriksmoens forrige album, med SSO, er dette forbilledlig logisk komponert: Brittens ungdomsverk viser uventede likhetstrekk i stil og instrumentering med Joseph Canteloube, og så får vi et av Brittens første modne mesterverk til slutt. Her er alt på plass og stell fra første stund, både i verk og innspilling: De bitonale fanfarene og glissandoene i strykeorkesteret har en rå «edge» som straks elektriserer lytteren, og Eriksmoen forhekser med sin nydelige stemme og hvordan hun modulerer klang og kontrollerer vibrato, også til å høres ut som uskolert gjeterpike når det trengs, i Canteloubes sjarmerende folkloristiske sanger, hvorav vi her får et fyldig utvalg.

Sjeldne blomster fra Asheim

Grade: 5 out of 6

Nils Henrik Asheim: Hornflowers. Singing Stones. Burning Ice. Scream Soft. Griegs akkord. NyNorsk Messingkvintett. Anders Eidsten Dahl, orgel. Jennifer Torrence, slagverk. Berger Iver Færder, tuba. Sunniva Rødland, harpe. Med flere. Dirigent: Christian Eggen. Lawo Classics.

Maurflittige Nils Henrik Asheim har vært i vinden som aldri før i de siste par årene, rundt og i etterkant av 60-årsfeiringen, med flere plateslipp og happenings. Dette albumet samler verk fra de siste tre tiårene for messingblåsere. Det virtuose ensemblet med det litt pussige navnet NyNorsk Messingkvintett (jeg ville for en gangs skyld anbefalt særskriving, for ordspillet er langt mindre morsomt enn Salhus Vinskvetten) får virkelig vist seg på denne platen med nær sagt alle tilgjengelige spilleteknikker: dempere, glissando og flatterzunge – perkussive, orale og vokale effekter, foruten normal blåsing.

Det ferskeste stykket, som har gitt navn til albumet, «Hornflowers» (2019), er en slags botanisk katalog bestående av 22 miniatyrer som feirer fjellfloraen vår: fjellsyre, bekkeslidre, sauetelg med flere. (Det har likhetstrekk med et annet av Asheims nyere «økosofiske» verk, «Muohta», som illustrerer en rekke samiske ord for grader av hvitt eller ulike snøkvaliteter, og som ble innspilt på plate og fremført i Stavanger i fjor av Det Norske Solistkor.) Dette herbariet av blomstervignetter er samtidig et kompendium over musikalske gester, hver og en nålfin som en etsning. Verket kommer her i to versjoner – jeg foretrekker å lytte til den rent instrumentale, uten det linnéisk-babelske talekoret av latinske blomsternavn, så slipper jeg iallfall å høre et skaptrøndersk «saxifraga».

Alt Asheim skriver, er tydelig formet av en glassklar tanke – dels konseptuelt metaforisk, dels konkret materialbasert, oftest i kombinasjon. Det gjør verkene hans til givende bekjentskaper, intellektuelt stimulerende, uavhengig av smak og behag og individuell emosjonell respons. Her er det nok tubaverket «Scream Soft» som fenger meg personlig minst.

Merkverdig Beethoven

Grade: 3 out of 6

Ludwig van Beethoven: Klaverkonserter. Nr. 4, op. 58, og «nr. 6», op. 61a. Solist: Gianluca Cascioli, klaver. Ensemble Resonanz. Dirigent: Riccardo Minasi. Harmonia Mundi.

Jeg skal innrømme at jeg ved første og andre gangs gjennomhøring fant mye av dette spennende og forfriskende, i et nesten overforbrukt repertoar. Men jeg tviler sterkt på om det vil tåle tidens tann som innspilling, ment for gjentagende lytting. Som konsertopplevelse derimot ville det nok ansporet meg og fått meg til å gå hjem med en følelse av å ha hørt musikken nesten som for første gang – den sjeldne opplevelsen vi blaserte nerder alltid jakter på!

Men det er et merkverdig stilistisk sprik her: Orkesteret spiller som om det var Gluck, men pianisten som om det var Liszt. Det som synes å forsvinne i gapet, er paradoksalt nok Beethoven og den mellomliggende epoken han er selve kronen på verket på. Og det som er felles for orkester og solist, er et dypt uklassisk rubato, eller rettere sagt tempoveksling. Dette er egentlig skapromantikk, tross alle åndeløst hviskende, vibratoløse strykerpianissimoer. En relevant referanse er Leif Ove Andsnes’ innspilling med Mahler Chamber Orchestra, som har noe av den samme orkestrale stilen. Men sammenligningen viser hvor normativt normal sistnevnte versjon er – på grensen til det opplagte, men takke meg til, i lengden!

Det var allerede fra Beethovens side et bisart nok påfunn å arrangere den mest sublime av alle fiolinkonserter (hans egen) for klaver – garantert gjort for pengenes skyld – men her kan faktisk Gianluca Casciolis tilnærming ha noe for seg, iallfall svinger det av den krigerske kadensen for piano og pauke. Bisarrerier møtes og faller for hverandre.

Cascioli, som også er aktiv som dirigent og en ikke ueffen komponist, hadde en forståelig sensasjonell flying-start på nittitallet da han som femtenåring tok førstepris i en konkurranse med påfallende mange grå eminenser i jurypanelet. Det er ingen tvil om begavelsen og nivået – det eventuelle problemet, og for meg eksisterer det reelt, er et smaksproblem.

Publisert:

Plateanmeldelser

  1. Tålig god låne­kasse

  2. Jim Carrey er radio­vert i The Weeknds søken etter døden

  3. Suveren rock

  4. Dette er ikke Honning­barna slik vi kjenner dem, men det er trolig poenget

  5. 80-talls­heltene i ut­videt ut­gave

  6. 60-tallet i ny innpakning

  1. Plateanmeldelser
  2. Nils Henrik Asheim
  3. Mari Eriksmoen
  4. Klassisk musikk
  5. Anmeldelse