Uten en tråd

BOK: Om ekspresjonisten Paula M. Becker, den første kvinne som laget aktstudier av seg selv.

Marie Darrieussecq har skrevet roman om maleren Paula M. Becker. Foto: Solum bokvennen

  • Sigmund Jensen
    Sigmund Jensen
    Forfatter og litteraturkritiker
Publisert: Publisert:

Grade: 4 out of 6

Marie Darrieussecq: Livet her er vidunderlig. Paula M. Beckers liv. Roman. Oversatt fra fransk av Agnethe Øye (MNO). 152 sider. Solum Bokvennen.

Den unge døde tyske kunstmaleren Paula M. Becker (1876-1907) måtte i likhet med så mange kvinner, både før og etter henne, slåss mot fordommer, tradisjoner og patriarkatet bare for å få holde i en pensel: «En kvinne bør begrense sin ærgjerrighet til å male noen blomsterbuketter». Becker malte ekspressivt, inspirert av bl.a. van Gogh og Gaugin, og var antakelig den første kvinne som malte seg selv naken.

Bare 31 år gammel var det slutt, av en embolisme i barsel, og hun fikk slik verken oppleve at nazistene satte kvalitetsstempelet «entartet» på kunsten hennes eller å bli trukket fram sammen med Picasso og Matisse når connoisseurene drøfter modernismen.

Basert på etterlatte brev og dagbøker, og i en korthugd og konsekvent historisk presens, gir Marie Darrieussecq (f. 1969) et innsyn i Beckers oppvekst, kunst og ekteskap, pengeproblemene, ensomheten og drømmen om Paris, vennskapet med Clara Westhoff, som var Rilkes hustru i to år, og vennskapet med Rilke selv, som skrev «Rekviem for en venninne» etter hennes død og i lange partier fremstår like mye som bokens hovedperson som Becker selv.

Paula er «som en kule mellom to århundrer. Hun maler i full fart, som en eksplosjon». Det er imidlertid ikke så mye eksplosivt ved romanens knappe, sideordnede stil, som tidvis fortoner seg i overkant oppramsende og ensformig, uten at det i seg selv stenger mer for leseropplevelsen enn de rene feil: nazistene begynte f.eks. å brenne «utyske» bøker i 1933, ikke 1993, og det korrekte navnet i fotnoten side 89 er Batzer, ikke «Baltzer».

Mer forstyrrende oppleves de partiene der forfatteren gjør seg selv til hovedperson, og særlig når hun i sin iver etter å gi uttrykk for bestemte synspunkter synes å forveksle den subjektive og objektive vurdering. Litt for tydelig lar hun sine lettkrenkede furtenfeministiske emosjoner skinne igjennom, og innfortolker dermed en iboende misogyni i selv de mest nøytrale og vilkårlige tilfeller. Det betyr ikke at synspunktene ikke er legitime, bare at måten de uttrykkes på svekker romanen som roman. Men bevares, her er aldeles praktfulle passasjer også, og man kan slik fristes til å si som Paula M. Becker selv, som det siste ordet hun ytret: «Schade».

Publisert:
  1. Litteratur
  2. Roman
  3. Anmeldelse
  4. Bokanmeldelse
  5. Bøker

Mest lest akkurat nå

  1. Da Tomas (14) landet i denne hoppe­gropen, ble han lam fra halsen og ned

  2. Denne gaven tar helt av: – Dette er all time high. Vi har aldri sett slike tall

  3. Go-Ahead kutter avganger på Jær­banen allerede fra fredag

  4. Farse har blitt Jærens mest populære lunsjrett

  5. Naboklager førte ikke frem. Omstridt Hundvåg-hus godkjent

  6. 402 nye smittetilfeller