Genistreken som senket en av 70-tallets beste artister

En av 70-tallets beste plater ble skrotet kort tid etter utgivelsen.

Publisert: Publisert:

Gene Clark grunnla The Byrds sammen med Roger McGuinn og David Crosby. Som soloartist gikk det ikke like bra. Foto: 4AD

Grade: 6 out of 6 stars

Gene Clark: «No other» (nyutgivelse fra 4AD/Playground)

Da Gene Clark i 1974 ga ut sitt fjerde soloalbum, ble det oversett av publikum. Plateselskapet droppet markedsføringen og slettet «No other» fra katalogen to år senere.

Dette var platen som skulle bringe den gamle The Byrds-grunnleggeren tilbake på topp. Isteden ble det den som ga karrieren en knekk. Han ga bare ut to soloalbum til før han døde i 1991, 46 år gammel.

Hva gikk galt? I senere år er platen trukket fram som et tapt mesterverk og en av de fineste platene som er lagd. Det var heller ingen ting som tydet på at det skulle gå galt den gang.

Clark forlot The Byrds i 1966, etter å ha vært den viktigste låtskriveren på de to første platene. I 1972 ble han invitert med på en gjenforening, og hans overbevisende bidrag på albumet året etter gjorde at David Geffen signerte ham til plateselskapet Asylum.

Han tilbrakte over et år hjemme ved kysten i California med å skrive sanger. Opptakene startet i 1974 med kremen av studiomusikerne i Los Angeles på plass, inkludert Danny Korchmar, Leland Skar og Russ Kunkel. Lista på 23 teller også Chris Hillman og Timothy B. Schmit.

Stevie Wonders «Innervisions» og Stones’ «Goats head soup» kom ut mens Clark skrev sangene, og han var sterkt inspirert av dem. Produsent Thomas Jefferson Kaye hadde på sin side et ønske om å bygge opp lydvegger à la Brian Wilson og Phil Spector. I tillegg hevdes det at Sly Stone stakk innom og la på litt funk.

Resultatet ble noe helt annet enn Clarks foregående vise- og countryplater. Arrangementene var noe man ikke hadde hørt før, og blandingen av countyrock, psykedelia og soul var vanskelig å ta inn over seg. Albumet ble stemplet som overprodusert, og plateselskapet var svært lite fornøyd med de skyhøye studiokostnadene.

Resultatet var ødeleggende for Clark. Det hjalp heller ikke at han fikk føling med at kokain var på moten i LA.

Platens siste kutt, «Lady of the North», er skrevet sammen med Doug Dillard. Albumet skulle inneholdt ett samarbeid til, «Train leaves here this morning» som Clarke hadde lagd sammen med Bernie Leadon fra The Eagles. Det ble droppet, kanskje fordi det var vanskelig å konkurrere med harmoniene i Eagles-versjonen på deres første album?

Døm selv. Det utelatte kuttet er med på samlingen som nå gis ut få dager før Clarke ville fylt 75 år. De luxe-utgaven teller tre plater, der den første er en remastert utgave av originalalbumet. Så følger to plater med ulike versjoner av sangene.

Det er strengt tatt ikke noe umistelig på disse, men du kommer tettere innpå Clarke på de tidlige versjonene. Det gjør dem vel verd å høre.

Det gjør også savnet av ham større.

Mot slutten av livet fikk han et oppsving med en plate han ga ut med sammen Carla Olson, og han rakk også så vidt å innlemmes i Rock and Roll Hall of Fame sammen med resten av det tidligere Byrds. Det var i januar i 1991. 24. mai samme år døde han av blødende magesår.

Misbruk av alkohol, heroin og kokain hadde gjort sitt, på slutten finansiert av royalty-inntekter etter at Tom Petty spilte inn Clarkes gamle Byrds-låt «I’ll feel a whole lot better».

Mer ironisk kan det neppe bli.

Beste spor: «Life's greatest fool», «No other», «Some misunderstanding», «Lady of the North».

Publisert: