Hun er så god – og så dårlig!

KRIM: Islandske Yrsa Sigurdardottir er blitt en favoritt blant krimleserne. Men hun er veldig ujevn, mener vår anmelder.

Yrsa Sigurdardottir er en krimstorselger – men veldig ujevn, mener vår anmelder. Foto: Kristinn Ingvarsson / EOS 5D Mark II

  • Tarald Aano
    Tarald Aano
    Redaktør
Publisert: Publisert:

Grade: 2 out of 6

Yrsa Sigurdardottir: De tause. Oversatt av Sunneva Elvarsdottir. 435 sider. Kagge forlag.

Det er alltid spennende å åpne en ny krim av islandske Yrsa Sigurdardottir. Ikke fordi alt hun skriver er like godt – tvert imot: Jeg vet aldri om jeg får en intens og fortettet beretning befolket av overraskende fascinerende folk, eller en plaprende tomgangsfortelling som mangler mye nerve, struktur og krimromanens aller viktigste ingrediens; den gode, medrivende gåten.

Les også

Gigantisk nedtur fra storselgeren

Les også

Noe av det beste Yrsa har levert

Les også

En skikkelig islandsk nedtur

Les også

Spøkelsene er borte, morderen er igjen

Denne gang får vi dessverre det siste. «De tause» er tradisjonell sammenflettingen av to historier – barnet som ble stjålet for elleve år siden, og en nåtidig hevndrama med utgangspunkt i smitte og altfor ung død. Kanskje kunne dette blitt noe, selv om jeg er blitt grundig lei av parterte lik, og selv om enormt mange krimforfattere bruker barneskjebner som en litt lettvint snarvei til vondt-i-magen.

Et midt-på-treet utgangspunkt blir ikke bedre når den islandske suksessforfatteren leverer fra seg halvhjertet håndverk: Persongalleriet (som vi kjenner fra flere av hennes siste bøker) er ikke blitt mer fengslende siden sist, scenene er fulle av intetsigende detaljer, og språket er flatt. Forfatteren refererer og gjenforteller, og hun gjentar seg selv. Et nesten helt tilfeldig avsnitt viser hvor jabbete språket, og hvor lite stramt innholdet, er:

«Huldar svarte ikke, men takket i stedet for seg, og han og Lina gikk ut i korridoren igjen. Hun stoppet før de hadde nådd utgangen. «Prøv å ringe nummeret.» Dette var en god idé, og Huldar var rask med å hente opp telefonen.»

Han tok altså opp telefonen? Etter at de gikk ut i korridoren? Men før de nådde utgangen? Idéen var i alle fall god!
Fem sider senere leser vi «Freja syntes dette var en god idé».

Og like etterpå: «Dette var en glimrende idé».

Det er sløvt, og slett ingen god idé. I stedet er det beskrivende for bokens manglende temperatur og tempo.

Når Sigurdardottir heller ikke klarer å skape en spennende avslutning, men gir oss løsningen vi har sett gjennom nesten hele bokens altfor mange sider - i et språk like udramatisk som en offentlig rapport, er det dessverre ikke mye å rope hurra for denne gang heller. Det er synd, for vi vet at denne forfatteren kan så mye, mye bedre.

Publisert:
  1. Bokanmeldelse
  2. Anmeldelse
  3. Krim

Mest lest akkurat nå

  1. Pappa Haaland reagerer etter sønnens exit mot City: – Merkelige avgjørelser

  2. – Utviklingen i Rogaland er ufattelig trist

  3. Står Europa på randen av en ny krig?

  4. – Som alenemor er dagene krevende nok i seg selv

  5. Smitte på to sykehjem: 20 i karantene

  6. Her er Jone Laugalands dom over Rogalands første elferje