Skogsforvalterens perspektiv

«Astrid Nondal vier oss hvordan kunsten blir kunstig og hvordan natur blir kultur. Kultur det ikke er mulig å forvandle tilbake til natur igjen. Som et stykke metakunst er dette en fin og severdig utstilling», skriver kunstkritiker Trond Borgen.

Astrid Nondal, «Før eller siden», olje på lerret Foto: Trond Borgen

  • Trond Borgen
    Trond Borgen
    Kunstkritiker i Aftenbladet
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over fire år gammel

UTSTILLING: Hå gamle prestegard: Astrid Nondal (maleri), vises til og med 26. mars.

Grade: 5 out of 6

Kunsten dreier stille rundt. Rundt sin egen akse. Aksen er den norske naturromantikken med skog, fjell og himmel; hjulene som driver aksen er det store forrådet av motivtyper og motivdetaljer som er avleiret i kunsthistorien, og kunstneren er selve skogsforvalteren. Astrid Nondal forvalter en stor tradisjon i utstillingen ute på Hå; hun sjonglerer med motiver som i dag helst er redusert til klisjéer – overforbrukte, forslitte og dermed tømt for innhold.

Når Nondal likevel maler sine skogmotiver, er det ikke for å redde dem fra klisjéenes dype sump, men for å anvende dem i en diskusjon om maleriets muligheter til fortsatt å kunne si oss noe, tvers gjennom alt det som allerede er etablert som et kunsthistorisk slør det er umulig å løfte fra våre øyne. I hennes malerier ser vi trær, greiner og røtter, gjerne mot blå himmel – flere av dem skaper tydelige assosiasjoner til Hertervigs «Gamle furutrær,» som om de skulle være detaljer hentet ut av et av de store ikonene i norsk 1800-talls malerkunst. Men de er malt annerledes, litt mer stilisert og med en viss naivitet i formspråket.

Slik tydeliggjør Nondal at bildene hennes ikke rommer noen representasjon av verden, den ytre virkeligheten; snarere representerer de kunsten selv, dens premisser, virkemidler, vilkår og muligheter. Slik blir dette metakunst, en kunst som drøfter seg selv og sine egne betingelser. Vi så det allerede da Nondal stilte ut i Rogaland kunstsenter høsten 1994, hvordan hun lette etter meningsbærende elementer i kunsthistorien mot en bakgrunn av postmodernistisk filosofi, kanskje særlig Jean Baudrillards tese om at tegnene hadde mistet sitt forpliktende innhold og derfor kun viste til seg selv, etter at kulturindustrien hadde tømt dem for innhold. Mot dette malte Nondal ganske kontrært – bl.a. viste hun den gang et maleri som kombinerte et tydelig motivsitat fra Orazio Gentileschis bebudelsesmotiv fra barokken med en gammel støvsugerreklame. En mesterlig sammenføring som blåste liv i kunsthistorien og gjorde den aktuell på ny.

Kulisse

I Nondals nye utstilling ser vi de kunsthistoriske referansene blant annet i motiver som forsøker å sette den romantiske forestillingen om det sublime i nytt spill – «Lyst fjell» og «Utsyn» – og som nok konkluderer med at denne doble opplevelsen av naturen som både vakkert tiltrekkende og farlig skremmende ikke lenger så enkelt lar seg framkalle på lerretet. I «Før eller siden» ser vi en enkel bygning, nærmest en utløe som like gjerne er en malers atelier eller utstillingslokale (små landskapsmalerier henger på veggene). Endeveggen er åpen og vi ser ut mot et skoglandskap, men det kan like gjerne være en kulisse, et malt teaterbakteppe eller en reklamedekorasjon. Det er som om Nondal spør: Hva er mest naturlig eller virkelig, den skogen du ser i maleriene på veggene her, eller den du ser utenfor bygningen? Skogsforvalteren forvalter sin skog som en illusjon og et tankekors. Nondal vier oss hvordan kunsten blir kunstig og hvordan natur blir kultur. Kultur det ikke er mulig å forvandle tilbake til natur igjen. Som et stykke metakunst er dette en fin og severdig utstilling.

UTSTILLING: Hå gamle prestegard, Karina N. Presttun og Kristina D. Aas, tekstil, objekt.

Grade: 4 out of 6

Karina N. Presttun, «Julia», laserkuttet tekstilcollage, håndsøm Foto: Trond Borgen

Metaperspektivet er også klart til stede i tekstilutstillingen til Karina N. Presttun og Kristina D. Aas, også den på Hå. Her er det vevens tråd som veves inn og ut av utstillingen som helhet, først som løs renning som leder oss inn, med en enkel, men subtil videoprojeksjon av en danser på selve renningen. Dernest med ulike varianter av digital jacquardvev, som muliggjør et nærmest fotografisk billeduttrykk i tekstilene. Så handler det om trådens håndverkskvalitet, og dets rent mekaniske funksjon, men også om dets kraft til å gjøre billedveven kraftløs, der den er i ferd med å la ett av arbeidene oppløses eller rakne. Konseptet er enkelt og overtydelig, temmelig bokstavelig tolket, dermed nokså endimensjonalt. De to mest interessante arbeidene her er Presttuns: «Julia» er en laserkuttet tekstilcollage med håndsøm, utført på et dynetrekk, en slags løs variant av quilt-teknikken, elegant og suverent flott utført. Og i «Leaf,» laget av håndformet polyester, ståltråd og sukker (!), har Presttun skapt et ytterst enigmatisk objekt som jeg bærer med meg i tankene resten av dagen, og langt inn i nattens drømmer, hvor det befinner seg vel.

Publisert:
  1. Utstilling
  2. Kunst
  3. Hå gamle prestegard

Mest lest akkurat nå

  1. Butikken har vært en del av Stavanger sentrum i 110 år. Nå legges den ned

  2. Økende smittetrend, men flere bedrifter åpner for å jobbe på kontoret

  3. Slik så det ut i Ålsheia i Sirdal i dag

  4. Senterleder avkrefter rykter som går på sosiale medier

  5. Elev på Lundehaugen smittet

  6. Ny virusmutasjon påvist i Stavanger