Store kontraster en sen kveld

Publisert: Publisert:

Kveldskonsert i Domkirken Erich Wolfgang Korngold (1897-1957): Pianokvintett i E-dur op. 15. Bengt Forsberg (piano), Johan Dalene (fiolin), Joakim Røbergshagen (fiolin), Lars Anders Tomter (bratsj / viola) og Andreas Brantelid (cello) Foto: Marie von Krogh

  • Arnfinn Bø-Rygg
    Professor emeritus ved Institutt for musikkvitenskap, UiO
iconDenne artikkelen er over ett år gammel
Grade: 5 out of 6

Korngold: Klaverkvintett op.15.

Schumann: Dichterliebe.

Div. utøvere; Bror Magnus Tødenes tenor, Christian Ihle Hadland klaver.

Domkirken torsdag kveld.

På denne sene kveldskonserten torsdag fikk vi nok en gang et eksempel på spennvidden i årets festival. Å sette Korngolds klaverkvintett på programmet viste seg å være et av de beste eksemplene på denne festivalens sentrale intensjon: Å gjøre verk av høy kvalitet, men lite spilt, kjent for oss tilhørere. Det lyktes de fem musikerne så absolutt med. Vi måtte beundre de to unge musikerne på fiolin, særlig Johan Dalene på førstefiolin, som spilte aldeles briljant, klokkerent og med stor intensitet.

Erich Wolfgang Korngold (1897-1957) var et komponerende vidunderbarn i Wien. Men mest kjent er han som filmkomponist. Fra han slo seg ned i USA i 1935 ble han den som vel mest bidro til den symfoniske sounden i filmmusikken. Korngold skrev musikken til en haug eventyrfilmer og melodramaer. Til slutt mistet han alle illusjoner om Hollywood og amerikansk filmindustri og skrev igjen klassisk konsertmusikk.

Treffende karakteristikk

Men klaverkvintetten (1922) hører til hans tidlige fase, og selv om Korngold allerede hadde vist at han behersket den moderne musikkens vokabular, lyder den senromantisk, med enkelte moderat modernistiske trekk. De fem musikerne ga både vitalitet, intensitet og skjønnhet til dette verket som også har sine dystre, avgrunnsdype sider og er så rikt instrumentert. Ja, flere ganger lød det ekstremt gode samspillet til de fem musikerne som et orkester.

I programnotatet har Ihle Hadland karakterisert kvintetten som «en glinsende sjokolade som ved første bit viser seg å være forbløffende fuktig» – det er en treffende karakteristikk, som gjør det tydelig at musikk – ja, all kunst – har med smak å gjøre. For smaken har – for å variere et uttrykk av Pascal – sine grunner som forstanden ingenlunde kjenner.

Uten sans for intimitet

I Schumanns Dichterliebe, komponert i 1840 da han skrev 138 sanger (!), kastes vi frem og tilbake mellom romantisk følelse, Weltschmerz og romantisk ironi. Det siste er Heinrich Heine mest skyld i, han som har skrevet tekstene. Bror Magnus Tødenes, som internasjonalt har imponert i store operaroller, viste seg ikke særlig egnet til å foredra Schumanns syklus. En tenor kan riktignok passe like godt til disse sangene som en mørk og fyldig baryton, men da kreves det ivaretagelse av intimiteten i lied-sjangeren. Hos Tödenes var det full stryke i så å si alle de første ni sangene, og noen ble rett og slett ødelagt. Ikke før i den tiende sangen, Hör ich das Liedchen klingen, kom det til et forsøk på foredrag og forståelse av teksten. Et streif av ironi hørte vi i Ein Jüngling liebt ein Mädchen, men av en operasanger kunne vi vente det adskillig tydeligere. Med sin store og glansfulle tenorstemme overdøvet Tødenes både forelskelsen, følsomheten, smerten og ironien i Heines ord og Schumanns toner.

Mange av sangene har et poetisk etterspill i klaveret – en pust etter ordene, som krever mer enn pianistiske ferdigheter for å klinge vakkert. Nettopp dette oppnådde Ihle Hadland i sitt fininnstilte Schumann-spill.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Da Charlotte Selstø fikk korona var det særlig to symptomer som dominerte

  2. Elev på Stavanger-skole smittet med korona - hele trinnet i karantene

  3. Se Pøbel sitt penis-stunt i Stavanger

  4. Jobbet uten sikring i høyden. Fikk 117.000 kroner i «straks-bot»

  5. Skremmende, annerledes halloween-feiring

  6. Over 900 smittetilfeller i Rogaland

  1. Kammermusikkfestivalen
  2. Musikk
  3. Klassisk musikk
  4. Konsertanmeldelse