Frustrert og sint duracellkanin

BOK: 607 sider i utholdenhetsprøve om alt forfatteren har å gjøre, alt og alle han ikke fordrar.

Publisert: Publisert:

Aftenbladets anmelder er begeistret for Stig Aasviks nye roman «Årets døde». Foto: Cappelen Damm

  • Jan Askelund
    Forfatter og litteraturkritiker

Grade: 5 out of 6

Stig Aasvik: Årets døde. 607 sider. Roman. Cappelen Damm.

Stig Aasviks enorme roman «Årets døde» er sjelden vare, om ikke annet så fordi den med sine 607 massive sider presenterer seg i en eneste sammenhengende skriftblokk, helt uten avsnitt- og kapittelinndelinger. Den er litt av en tekst å bryne seg på, for maken til energiutladning og skriftkondisjon må man til navn som Steinar Løding og hans enorme «Fragmenter av en aldri ferdigskrevet familieroman» i mange bind, Karl Ove Knausgårds «Min kamp I-VI», Dag Solstads «Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591-1896» for å finne. 

Det er i alle fall vanskelig å komme særlig nærmere det man kunne kalle en heldekkingsroman enn «Årets døde». Alt skal med. Har man lest tidligere Aasvikbøker – som «Indre anliggender», «Lofotveggen» og «Ordføreren i Oslo» fra 2012, 16 og 18, kjenner man seg ikke bare igjen i form og innhold, det blir på sett og vis bare mer av det samme. Og man imponeres av den energien, den enorme kraftprestasjonen som har produsert «Årets døde». 

Den setter sine krav til leserens utholdenhet – for alt kan umulig være like interessant for andre, hvis det da ikke var for at det alt sammen er deler av Aasviks dager, med forlagsarbeid (som han avskyr, til liks med forleggerne som har ansatt ham), med trening av sønnen Simon og de guttelagene han spiller fotball på, med uopphørlige innkjøp av klær og sportsutstyr, med et uendelig antall kafebesøk, trimming, matlaging, erotiske fantasier og onanier, og skriving, skriving, skriving.

Det er ikke dét han er opptatt av, men hvorfor han skriver, og hvordan han former det han skriver, til litteratur som gjør Aasviks tekster interessante for andre: «Jeg skriver fordi jeg ikke kan snakke. Ikke dermed sagt at jeg kan skrive. Likevel skriver jeg videre. For, har jeg tenkt, kanskje kan jeg lære meg å snakke og å skrive gjennom å skrive. Det er også sånn at jeg skriver fordi jeg vil lære meg å tenke, og se, sanse, føle, tåpelig nok skriver jeg også fordi jeg vil bli et bedre menneske, noe som jo er et sikkert kjennetegn på at jeg ikke er et godt menneske, og med dette utgangspunktet, denne innsikten, er jeg sørgelig nok heller ikke i stand til å utvikle meg, verken muntlig eller skriftlig eller i retning av å bli et godt menneske. Jeg vet det. Jeg vet også at andre vet at jeg ikke vet noe om dette. Likevel skriver jeg videre.» Osv., osv., osv.

Men kan dette være noe å lese for andre enn hans selvopptatte selv, der han side etter side etter side gauser av seg sure oppstøt, en mann så misfornøyd med seg selv at han vanskelig nok skulle orke å være så forbitret og forbanna på andre – som han likevel i rikt monn er: Han henger ut levende forleggere (Juritzen, Kagge) og forfattere («Jeg kan ikke fordra Kjartan Fløgstad, verken mannen eller forfatterskapet», og Geir Gulliksen er «kronprinsessens litteraturadjutant»), men navngir også et-par som han ser på som sine mentorer, der han durer i vei. Og ja, mens han gjør det, vokser det fram en romankropp som forfatteren selv har grunn til å være fornøyd med – i hvert fall mer enn han er med sin egen kropp, som har en tendens til å legge på seg, den også.

Det er kaotisk, alt strømmer på i én smelte, uten begynnelse og slutt, i et monomant hektisk dag-for-dag-liv som den fascinerte leseren fanges inn i og ser vokse til roman i form av en eneste bevissthetsflom, uten velorganisert plan og plott. «Denne tankestrømmen» omdanner så Aasvik til «en mental infrastruktur under oppbygging» i en eruptiv flodbølge av ord, innfall, beretninger, refleksjoner, i scener fra et daglig- og yrkesliv som skyver leseren foran seg.

Mens han frenetisk noterer likt og likt, holder han på med prosjektet som har gitt romanen dens tittel: Han driver og skriver «fiktive nekrologer». Jeg-fortelleren, som går i ett med forfatteren selv, er nok misfornøyd med seg selv som karakter og forfatter, og det med atskillig grunn. Men han er samtidig mer selvbevisst enn de fleste, og ergrer seg intenst og helkontinuerlig over at forfatterskapet hans ikke har fått den offentlige oppmerksomheten det burde ha hatt (i hvert fall ikke på steder han selv estimerer).

Slik er han en individualist på tredemølle, innbitt engasjert i alt det han pakker dagene sine fulle av. Sjelden skulle man se en person som hater faste ansettelsesforhold og arbeidstider holde seg selv så manisk i employ som jeg-fortelleren/forfatteren gjør her. Og hele tida kverner han på sitt forhold til sønn og samboer, som han aldri får gjort nok for, i savnet etter nærhet til faren (hans selvbiografiske bøker har fått faren til å fjerne ham fra familietreet) og venner han forsømmer, på et forfatterskap som ikke vil ta av, mens han forbistret heller ikke får skrevet nok nekrologer over «Årets døde». Samtidig som hans beger renner over av ord, ord, ord. 

Det er alt sammen «uten begynnelse og slutt», det blir «aldri ferdig». Han skriver likevel videre som besatt, og gjør det til suggererende – inniblant utiltalende - lesning.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Hun danket ut politikere i kampen om Stavanger-jobb

  2. – Har aldri opplevd

  3. Månafossen: – Vi leter videre til vi finner henne

  4. Gigantfylke med 1,2 millioner innbyggere angriper ferjefri E39

  5. Helsedirektoratet vurderer nye regler for sosiale sammenkomster

  6. – Du skal ikke ha kniv fra Ikea, sier far

  1. Litteratur
  2. Bøker
  3. Roman
  4. Anmeldelse
  5. Bokanmeldelse