La humla suse

BOK: Det skal godt gjøres å vekke lesernes engasjement for spyfluer og gjødselgravere. Dave Goulson har gjort et ypperlig forsøk. 

Vi har lært at bier og humler er avgjørende for pollineringen. Men i Dave Goulsons flotte «Den tause planeten» lærer vi at også andre insekter er helt avgjørende for oss.
  • Anna Serafima S. Kvam
    Litteraturkritiker
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Dave Goulson: Den tause planeten. Insektdøden – og hvordan vi kan avverge den. 399 sider. Oversatt av Halvor Kristiansen. Press.

For de fleste av oss strekker kunnskapen om insektenes verdi seg omtrent til bienes pollineringsevne. Men visste du hvor raskt store landområder ville bli kvalt av avføring fra dyr hvis ikke gjødselgravere – svarte biller, altså – bryter ned næringsstoffene fra husdyrbæsj? På midten av 1900-tallet økte arealet i Australia som var dekket av kuruker, med 2000 kvadratkilometer per år fordi de australske gjødselgraverne var spesialisert på ville dyr, ikke engelske kyr. Resultatet, skriver biologiprofessor, insektforsker Dave Goulson, var at «det tok flere år å bryte ned kurukene, de begynte å hope seg opp, kvalte beitemarkene og etterlot stadig mindre gress til kyrne».

Gjødselgraverne illustrerer også en annen fortvilende ond sirkel i dagens samspill mellom husdyrhold og biologisk mangfold: Insektene gjør en uvurderlig jobb med å bli kvitt mageparasitter hos husdyrene, ved å bryte ned avføringsrester på beitemarkene. Men i dag gis storfe medisiner for å bryte ned parasittene, som gjør avføringen giftig for gjødselgraverne! Medisinen forverrer parasittproblemet det var «ment å behandle». I «Den tause planeten. Insektdøden – og hvordan vi kan avverge den» viser Goulson frem en vrimlende mengde eksempler på slike paradokser i vår omgang med naturen. 

Når summingen stilner 

Insektene forsvinner uhyggelig raskt. De store studiene som er gjort, indikerer at antallet har gått ned med rundt 75 prosent siden 1970-tallet. Årsakene er sammensatte og skyldes i hovedsak menneskelig aktivitet. Vi er i ferd med å fortrenge livet til hundrevis av andre millioner arter vi deler planeten med. Alt dette rammer Goulson inn i en pedagogisk rekkefølge: Først blir vi kjent med insektene, deretter forklares deres rolle i økosystemene, så kommer problembeskrivelsen, før Goulson gyver løs på løsningene som (hurra!) faktisk er innenfor rekkevidde. 

Det oppstår imidlertid mye realt grublemateriale i løpet av fremstillingen, som både forfatter og leser må stange de små grå mot. Det dreier seg innledningsvis om hva som skal være vårt grunnleggende syn på vern av biologisk mangfold. Holder det å vise til insektenes oppgaver for å sikre den menneskelige næringskjeden? Gitt en slik argumentasjon kan en nøye seg med å vise til at «87 prosent av alle plantearter må pollineres av dyr, først og fremst av insekter», for å slå fast at vi er særdeles ille ute uten våre svermende små naboer. 

Må vi bli glad i insektene? 

Problemet med slike tall- og nytteorienterte argumenter er at de åpner opp for en viss aksept for insektutryddelser, så lenge tapet tilsynelatende ikke rammer mennesker. En slik holdning kan slå raskt tilbake, viser Goulson, og han introduserer en analogi for å forklare risikoen ved tap av biomangfold: Det er som å «fjerne tilfeldige bolter fra vingen på et fly. Fjerner du én eller to, vil flyet antagelig fungere fint. Fjerner du ti eller tjue eller femti, så vil det på et eller annet tidspunkt vi er fullstendig ute av stand til å forutsi, skje en katastrofal feil, og flyet vil styrte». Problemet er at vi vet for lite om insektenes univers til å kunne slå fast nøyaktig hvilke bestanddeler som er uunnværlige. Derfor: Idiotsikker kunnskap om enhver arts rolle kan ikke alene utgjøre begrunnelsen for en respektfull holdning. 

I boka «Det som går tapt» skriver litteraturkritiker Bernhard Ellefsen om at det å verne naturen på naturens premisser – i vår krisetid – egentlig ikke krever mer «‘kunnskap’ av oss, men snarere en holdning». Det er noe slikt Goulson appellerer til med flymotor-analogien. Den store tankeknuten er spørsmålet om hvordan vi skaper en slik holdning, som må bunne i kjærlighet, når objektet vi skal bygge følelsene for, bokstavelig talt forsvinner foran øynene på oss. 

«Den tause planeten» blir virkelig god fordi Goulson stort sett tør å dykke inn i slike problemstillinger også fra filosofiske innfallsvinkler. Han tenker høyt om grenseoppgangene mellom å vende seg bakover mot tapt natur og innover mot de små lommene av biomangfold vi fortsatt finner i asfaltens sprekker. Han vier plass til å vise fram i praksis hvordan mulig kjærlighet til fremmede og kravlende vesener kan bygges gjennom språklig nærhet, det å navngi, for navnet «er som en slags trylleformel som påkaller ånden til skapningen det er knyttet til». Slik tenkning knytter Goulson elegant til spørsmålet om dagens naturfaglige undervisning i skolen og diskusjonen om vår kognitive kapasitet ikke bare til å ta innover oss naturtapet som har skjedd, men også å bremse det framtidige.

Publisert:

Bokanmeldelser

  1. Chilensk litterat om det å lese, skrive, oversette, minnes og leve

  2. Prisverdig publikasjon i en klikkorientert verden

  3. Romanen «Lincoln Highway» kjennes omtrent like lang som veien som har gitt den navn

  4. – Jeg leser med stadig stigende forferdelse

  5. Hva er en god far? Og hvordan tøyler man sitt kokende temperament?

  6. Angst, utanforskap og giftige vener

  1. Bokanmeldelser
  2. Insekter
  3. Mangfold
  4. Natur
  5. Sakprosa