Galskap satt i glimrende system

PLATE: Stian Carstensen har hatt noen vanskelige år. Albumet hans er heller ikke lett, men du verden så godt det er.

Stian Carstensen har hatt fem år med trøbbel i både psyken og i fysikken. På den tiden har han også laget et knallgodt album.
  • Leif Tore Lindø
    Leif Tore Lindø
    Journalist
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Stian Carstensen: «Musical Sanatorium» (Grappa)

«Musical Sanatorium» er ikke for massene. Vi trenger ikke late som noe annet. Dette er stikkveienes album, komplisert og vanskelig, intrikat og krevende å høre på. Du må lytte til det. Noen liker sånt, andre lar Carstensen og hans likemenn seile nedover elva.

Hans likemenn er forresten et greit sted å starte, for mannen har ikke så mange likemenn, eller likekvinner. Stian Carstensen er en true original, en ravn som har stjålet så mye musikalsk rusk og rask fra alle mulige kanter at redet hans flyter over av alt mulig. Her er litt klassisk komponering, litt balkankjør, litt lydmaling, litt kunstmusikk, litt råkkanråll og noen smekre poplinjer innimellom.

Han spiller trekkspill, han spiller gitar, han plinger og plonger og dinger og danger. Er det lyden av en mental film? Er det lyden av 17 kunstuttrykk som kolliderer? Det skorter i alle fall ikke på drama, oppfinnsomhet, melodisk teft eller vilje til å eksperimentere.

På gjestelista står folk som Mike Patton, Ola Kvernberg, Jacob Collier, Todd Terje, Jarle Vespestad, Finn Guttormsen, Pål Hausken og Marinette Tonning-Olsen. Kjenner du navnene, får du et hint om hvor vi skal.

God og svett i ørene

Albumet et en deilig spleis mellom østlig, kanskje bulgarsk, folkemusikk (som han har fordypet seg i) og en slags melodisk kunstmusikk. Carstensen byr på masse temperament, enorm variasjon og sanger der du kan falle pladask for tre-fire-fem deler, og kanskje stusse litt over en eller to.

Dette nestenmesterverket er laget over en femårsperiode. På den tiden har multiinstrumentalisten strevd med både det mentale og med fysiske plager. Myten om at en plaget kunstner er en god kunstner er ikke sann, men hvis dette er Carstensens kanalisering av år i motbakke, han har gjort det på en veldig konstruktiv og god måte.

Dette er et storverk som åpner med marsjtrommer og sinte og småsure blåsere fra Øst-Europa, jager videre med lidenskapelige melodier, komplisert rytmikk og noen fabelaktige melodier.

Det er bare det første minuttet. Så eskalerer det.

«Hippocampus serenade» (med den veldig stilige musikkvideoen) er praktfull, hvis du orker. På «Synaptic saltarello» skjer det hundre ting. «Thalamus Canticum» er en fin liten pause fra kjøret.

Sånn fortsetter det. «Cortex Courante» er mektig og nesten litt forstyrrende. Når du kommer helt fram til avsluttende «Tarantella Cerebellum» er du god og svett i ørene og trenger en runde rundt kvartalet.

Dypt kokekar

Carstensen balanserer noen ganger på kanten og står i fare for å bare bli «Interessant»: Mesterstykket er at han klarer å treffe hjertet i tillegg til hodet. Her er klagesanger, lidenskapelig kjærlighet, sanger som går helt åt skogen, vakre rusleturer og travle heisaturer gjennom sinnet.

Det er i alle fall det jeg hører, kanskje du hører noe helt annet. Kjedelig er et fremmedord, for her foregår det enormt mye hele tiden. Noen ganger tar man seg i å ønske at det kanskje skjedde litt mindre, for det hender at veldig fine ting forsvinner litt i dette dype kokekaret.

Stian Carstensen er en fabelaktig musiker, en som fikser alt fra semiplump under holdning (sjekk «Moss fisk og sexleketøy») til veldig komplisert rytmikk, truede taktarter, fri improvisasjon og store komposisjoner.

«Musical sanatorium» er ikke veldig humoristisk, men bortsett fra det har han samlet alt han eier og har og investert i et album. Det er, for å korte det ned til ett ord – mye – men det er også verdt å investere tid i, for gevinsten er storveis.

Beste spor: «Synaptic saltarello», «Hippocampus serenade», «Cortex Courante».

Publisert:

Plateanmeldelser

  1. Tredje sterke album på rad

  2. Lysende fra Eriks­moen og Harmonien

  3. Adele er den ubestridte dronningen på feltet

  4. Glissen drømmepop som gjerne kunne revet mer i hjertet

  5. – Jeg skjønner hvorfor færøyske Joe & the Shitboys er blitt som de er blitt

  6. Irriterende gode greier

  1. Plateanmeldelser
  2. Anmeldelse
  3. Plateanmeldelse