Jordnært og ærlig A-ha-portrett

Dokumentarfilmen om A-ha er et fascinerende stykke historiefortelling om tre gutter med eksepsjonelt driv og talent, og hvordan de har satt sitt avtrykk på norsk og internasjonal musikkhistorie.

A-ha er et band alle vi som vokste opp i Norge på 80-tallet har et forhold til, på godt og vondt.
  • Kine Hult
    Kine Hult
    Journalist
Publisert: Publisert:

A-ha: The Movie

Med: Morten Harket, Paul Waaktaar-Savoy, Magne Furuholmen. Sjanger: Dokumentar. Regi: Thomas Robsahm, Aslaug Holm. Nasjonalitet: Norge

Filmen har norgespremiere under filmfestivalen i Haugesund 23. august. Vises på kino fra 3. september.

Grade: 5 out of 6

De som forventer elleville festhistorier, opprivende familiedrama og anekdoter om sleipe managere og ondskapsfulle opportunister, vil muligens gå skuffet hjem etter å ha sett Thomas Robsahms dokumentarfilm om A-ha. Vel er det en historie om ungdommer som opplever en helt eventyrlig suksess på et tidlig tidspunkt. Men det er også en historie om tre personer som i stedet for å bade i berømmelsen og alt den kan føre med seg av mindre helsebringende eksesser, heller har vært opptatt av veien videre musikalsk.

Filmen starter med sangen amerikanerne tror er en one hit wonder, superhiten «Take on me» fra 1984, klippet mellom et konsertopptak fra da den var fersk og et av nyere dato. Det andre anslaget i innledningen er et spørsmål til hvert bandmedlem, om mulighetene for at det kan bli et nytt album. Fra hver sin kant kommer tre helt ulike tilbakemeldinger: Ja, nei og et Morten Harket-svar. Det er ganske betegnende for det bildet som skal tegne seg etter hvert som man ser videre.

Det hentes også et knippe bilder fra tiden da bandet, med vekslende hell, prøvde å finne sitt image.

Herfra forteller Robsahm historien temmelig kronologisk, med fine intervjuer om den musikalske oppvåkningen i barndommen og ungdommen, stilsikkert illustrert med tegneserie-animasjonene vi husker fra musikkvideoen til «Take on me».

Gull fra arkivene

Historiene om hvordan bandet fant formen etter lange perioder med prøving, feiling og et liv i stadig mer nedslitte London-leiligheter, er flott krydret med bilder og etter hvert også videoopptak, og man må nesten la seg imponere over hvor mye gull Robsahm har funnet i diverse arkiver. Sammen med bandmedlemmenes nåtidige kommentarer, ofte av den selvkritiske sorten, blir det en variert og interessant fortelling, antakelig også for folk som ikke regner seg som store A-ha-fans.

For musikkelskerne er det også fascinerende å se og høre de mange gamle og nye klippene hvor det klimpres og flikkes og synges, man kan vanskelig la være å la seg imponere av musikaliteten og kreativiteten, og det samspillet som oppsto mellom disse tre. For ikke å snakke om stemmen til Harket, som tydeligvis ikke har tapt seg en millimeter på alle disse årene. Samtidig legges det ikke skjul på at en langt framskreden perfeksjonisme og kompromissløshet gjør at de har vært ekstremt krevende å jobbe med, både for folk i apparatet rundt dem og for hverandre. Morten Harket, som snakker mer sammenhengende og jordnært enn vi ofte har opplevd fra den kanten, glimter til med både selvinnsikt og humor når han i et megetsigende videoklipp viser hva slags belastning det må være å være monitortekniker for ham.

Mange konflikter

Stemningen mellom de to øvrige bandmedlemmene er noe mørkere enn det bildet den joviale Harket tegner. Robsahm porsjonerer ut opplysninger gjennom hele filmen som til sammen oppsummerer et anstrengt forhold, helt fra ungdomstiden. Da overbeviste Paal Waaktaar (som av en eller annen grunn snakker engelsk i alle de nåtidige intervjuene) bandkollega Magne Furuholmen om å bytte fra gitar til keyboard, noe sistnevnte motvillig gikk med på.

Men det var bare starten på et kollegaforhold hvor Waaktaar-Savoy framstilles som en hardhudet og kompromissløs bandleder, en person med skylapper, som kunne pirke på de samme tingene i det uendelige før han ble fornøyd, og som hadde dårlig sans for kompromisser. Den ene gangen et kompromiss ble trumfet igjennom, med et musikalsk samarbeid om hitsangen «Foot of the Mountain», var bandet på nippet til å bli oppløst.

Furuholmen, på sin side, forteller at en evig kime til konflikt er at han selv ikke har blitt kreditert nok på låtskrivingssiden. Han mener at Waaktaar-Savoy har tatt æren alene for sanger de har skrevet sammen, noe som også gjerne reflekteres i hvordan inntekter blir fordelt. Det skinner igjennom en bitterhet og irritasjon som det er lett å tenke at har bidratt til bandets mange år som inaktive.

Så om folk har hatt et inntrykk av at A-ha var en kompisgjeng som startet band, brytes illusjonen ettertrykkelig her. I stedet møter vi tre musikere som tidlig innså at de var gode hver for seg, men kunne skape noe helt eksepsjonelt sammen.

Publisert:

Film- og tv-anmeldelser

  1. Dersom Aksel Lund Svindal hadde stilt til valg, kunne han tatt over landet på et kvarter

  2. Det er lett å forstå hvorfor hun vant prisen for beste skuespiller i Cannes

  3. Kan man forelske seg i en robot? Denne filmen prøver å svare på det

  4. Denne filmen blei nominert til Oscar for beste utanlandske film. Det er forståeleg

  5. Ah, så godt å endeleg få sjå ein skikkeleg storfilm!

  6. Ser og høyrest ut som ein inter­nasjonal thriller

  1. Film- og tv-anmeldelser
  2. Anmeldelse
  3. Filmanmeldelse