Hamrer på Hamsun med for stor slegge

BOK: Litt for selvbevisst professor prøver på et endelig karakterdrap på Hamsun, men skaper i stedet sympati for den forvillede dikteren.

Knut Hamsun og hans sønn Tore på besøk hos Reichskommissar Josef Terboven på Skaugum under Den andre verdenskrig.
  • Sven Egil Omdal
    Sven Egil Omdal
    Journalist
Publisert: Publisert:
Grade: 3 out of 6

Ståle Dingstad: Knut Hamsun og den norske holocaust. 551 sider. Dreyer.

Veggen mellom ideologen Knut Hamsun, som hyllet Hitler og sjikanerte jødene, og dikteren som skapte «Pan», «Mysterier» og «Victoria», har alltid vært full av hull. Det finnes litt for mange spor av ideologen i bøkene til at de to helt lar seg skille. 

I et par generasjoner har dette vært en utbredt oppfatning både blant litteraturvitere og mindre vitende lesere. Men Ståle Dingstad, professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo, vil fjerne veggen helt. Han gyver løs på den med tung redskap og ståker og bråker så fælt at det kjennes nødvendig å be ham dempe seg litt. Vi ville hørt bedre hva han mener om han ikke hadde ropt fullt så høyt.

Ett sted skriver han at «det er på høy tid å slå fast at Hamsuns forfatterskap er reaksjonen, om nødvendig med alle midler». Hva mener han med «alle midler»? Skal det vedtas i statsråd at Hamsun ikke har noen verdi på grunn av hans forakt for svakhet? Bør vi få en lov som fastsetter Dingstads syn som tvangsmessig konklusjon på enhver innføring i Hamsuns litteratur? I den 550 sider lange boken er han ellers ikke fremmed for å utdype hva han mener, men denne formuleringen blir hengende i løse luften.

Ståle Dingstad trekker en urimelig kort linje fra «Markens Grøde» til «Mein Kampf», mener vår anmelder.

Fortsatt lese Hamsun?

Litt uklart er det også om Dingstad vil at vi fortsatt skal lese Hamsuns bøker i det hele tatt. På dette spørsmålet svarer han et betinget ja. Betingelsen er at det, ifølge ham, er umulig å lese «Pan» eller «Sult» uten hele tiden å være bevisst at de løftet et forfatterskap som ble brukt til å fremme nazismen. Bøkene i seg selv trenger altså ikke være ideologisk befengt, problemet er at de gjorde forfatteren berømt, og at han brukte sin berømmelse på elendig vis.

Nå er Dingstad heller ikke enig i at forfatterskapet er så mye å hylle: «Hamsun har mer å by på enn underholdning, men det er smått», skriver han på side 434. Da har han brukt mye plass på å vise hvor kort avstanden er mellom «Markens Grøde», som ga Hamsun nobelprisen, og det norske holocaust, slik det utspilte seg i Larvik, hvor Hamsun skrev deler av boken. Dingstad dissekerer boken ned til minste detalj for å vise klart dens Blut und Boden-budskap, og prøver å dokumentere at Hamsun brukte den jødiske Larvik-familien Sachnowitz som inspirasjon. Ifølge ham er Israel Sachnowitz, i byen kjent som «Jøden på torget», modell for handelsmannen Aron, og Dingstad er slett ikke enig i at Aron gjennomgående er sympatisk beskrevet.

Som en svært lesbar bok i boken beskriver han denne vestfoldfamiliens tragiske skjebne. Bare én av ni overlevde gasskamrene, og de ble sendt dit med assistanse fra nordmenn som ideologisk sto Hamsun nær. Men han trekker likevel en urimelig kort linje fra «Markens Grøde» til «Mein Kampf», som med hans formulering «banker filosofien i «Markens Grøde» inn med hammer».

Forakt for Hamsun

Det lyser forakt for Knut Hamsun ut av den lange teksten. Mange gode fremstillinger og velformulerte analyser drukner i sammenhengende sjikane ikke bare av Hamsuns ideologi, men av hele hans forfatterskap. Derfor ender Dingstad med å kreve at Hamsun-senteret på Hamarøy blir en slags filial av Holocaust-senteret på Bygdøy, og at vi erstatter Hamsuns bøker med Herman Sachnowitz’ gripende og velfortjente bestselger: «Det angår også deg». Som om det ikke går an å lese begge.

Når Dingstad konkluderer med at «dette betyr slutten for Hamsun slik vi kjenner ham», har han litt for stor tro på egen gjennomslagskraft. Hamsuns nærhet til nazismen har vært en del av det nasjonale bildet siden krigen. Vi har klart å lese både hans bøker og tidsvitnenes beretninger uten å frikjenne ham for ansvaret, samtidig som vi heller ikke har underslått verdien av hans diktning. Dingstads bok blir nok heller en litt ståkete parentes i den lange diskusjonen om hvordan vi best kan balansere beundringen for dikteren Hamsun med forakten for ideologen.

Publisert:

Bokanmeldelser

  1. Så galt kan det gå når en voksen tukler med barn

  2. Opp­rørende be­skriv­else av hvor kynisk arbeids­folk er blitt ut­nyttet

  3. Anmelderen er imponert: En historisk roman av de sjeldne!

  4. Kunnskapsbasert og entusiastisk om viking­tida

  5. Hun jobber som advokat for Google. Så skrev hun en roman som virkelig tok av

  6. Han har anmeldt 27 av Saabye Christensens bøker. Denne gang er han ikke helt fornøyd

  1. Bokanmeldelser
  2. Litteratur
  3. Knut Hamsun
  4. Sven Egil Omdal
  5. Bokanmeldelse