Krigernasjonene Norge og Danmark

Sakprosa: Vi kan ikke fri oss fra ansvaret for de krigene vi deltar i, vi må se bjelken i våre egne øyne, mener Carsten Jensen.

Carsten Jensen har skrevet en svært mørk bok, mener vår anmelder. Foto: Jon Ingemundsen

  • Sven Egil Omdal
    Sven Egil Omdal
    Journalist
Publisert: Publisert:

Carsten Jensen:
Bjelken i mitt øye
Om den evige krig og gleden ved å slå hverandre ihjel
Oversatt av Håvard Syvertsen
Forlaget Press

Grade: 4 out of 6

I 2008 slo daværende forsvarssjef Sverre Diesen fast at norske soldater ikke lenger er drevet av høye idealer om å forsvare nasjonen. Det er jo heller ikke så naturlig når kampene foregår i Afghanistan eller Libya, land som ikke utgjør noen umiddelbar trussel mot Norge. Diesen ville elske fram en ny krigerkultur der kameratskap og samhold i avdelingen erstatter idealene.
På ett vis er det denne krigerkulturen Carsten Jensen dissekerer når han forsøker å forstå hva som skiller en syriafarer som slåss med kurderne mot Assads styrker og blir fengslet om han kommer hjem i live, og en afghanistanfarer som slåss med amerikanerne mot Taliban og får medalje om han overlever.

Det gjør han gjennom en samling korte tekster om krigens historie og voldens system, bundet sammen med mange tråder fra verdenslitteraturen, fra Iliaden via Dostojevskij og Eric Maria Remarque til dypt dystopiske samtidsforfattere som skildrer en framtid som får naturtilstanden hos Thomas Hobbes til å fortone seg som en KFUM-leir.

Fra å være en demokratisk samfunnsplikt er krigen blitt en profesjon, en forretningskontrakt der oppdragsgiverne ofte har andre motiv enn å forsvare egne grenser og egen sikkerhet. I fremtiden vil det være andre aktører enn statene som utkjemper kriger; gjerne store konsern som vil beskytte sine ressurser og sine markeder. Krigen er i ferd med å bli like privatisert som den var i middelalderen.
Dette skjer uten særlig debatt, verken i Danmark eller Norge. Flyene letter med norske elitesoldater uten at vi bryr oss særlig med hvor de er og hva de gjør. Selv om noen av dem ikke kommer hjem igjen, er tapene så små at de ikke vekker den diskusjonen vi burde tatt. Derfor tier vi også om de traumene soldatene har med i bagasjen.
Noen av de 208 små tekstene er forbløffende innholdsrike mikroessays om vårt ansvar for både krigen og terroren. Carsten Jensen viser vårt – det vil si de nordiske folkenes – ansvar for vår tids endeløse kriger og ødelagte nasjoner. Enten det er i Afghanistan, Irak, Syria eller Libya bærer vi alle en bjelke i egne øyne.

Det er som å bli med på omvisning i et bibliotek når Jensen plukker fra sin omfattende lesning i et alvorlig forsøk på å forstå hvorfor spesielt unge menn griper til våpen, enten det er som soldat i en nasjonal hær, som frivillig i en geriljaorganisasjon eller som terrorist av ulik kaliber. Finnes det en sammenheng mellom Anders Behring Breiviks målrettede forsøk på å drepe en generasjon sosialdemokrater og amerikanske masseskytere som tilsynelatende uten noen begrunnelse henretter så mange de makter før døden innhenter dem selv? Og er det også en sammenheng mellom disse massedrapsmennene og den profesjonelle soldat? Spørsmålene er gode, men svarene er diffuse.
Carsten Jensen er ikke pasifist, han erkjenner at vold og krig noen ganger er nødvendig. Men han nekter å akseptere at de andre alltid er barbarer. Det er krigene som alltid er barbariske, også våre egne. «Soldathåndverket er en utdannelse til barbari», skriver han.

Tekstene er fulle av skarpe observasjoner og utfordrende formuleringer, men etter hvert blir det for mange referanser til ulike bøker, og for mange perspektiv. Fragmentene løsner og beveger seg fra hverandre. En stram komposisjon glir ut i en løs assosiasjonsstrøm. Kanskje er det ikke så overraskende at Jensen ender der. Tidlig i boken skriver han at krigen er hinsides språkets rekkevidde, mot slutten er det som om han når denne grensen. Språket bærer ikke helt fram, leseren ledes ut i et diffust landskap der veien framover er dårlig opplyst.

I de mørkeste av de mange korte kapitlene virker det som om Carsten Jensen mener at vi alle vil ende i barbariet om ikke straffelovene holder oss i tømme. Et slikt pessimistisk menneskesyn strider sterkt med all den forskningen Rutger Bregman presenterer i boken «Alle mennesker er gode», som også kom på norsk i høst. I hans framstilling er ikke krigen uunngåelig og evig. Jeg vil sterkt anbefale de som har tenkt å lese begge bøkene at de tar Bregmans til slutt. Til tross for noen avsluttende, spinkle forsøk på å forsone håp og fortvilelse, har Carsten Jensen nemlig skrevet en svært mørk bok.

Publisert:
  1. Carsten Jensen
  2. Bokanmeldelse
  3. Anmeldelse

Mest lest akkurat nå

  1. Fortsatt anbefaling om å unngå besøk

  2. Emilie (22) skulle ut for å kjøpe Pepsi Max, havnet i Oslo

  3. Sandnes, Sola og Randaberg letter delvis på koronatiltakene

  4. Stavanger mottok 15,8 millioner kroner i grasrotmidler i 2020

  5. Ny elev smittet på Tastaveden - 30 elever og to lærere i karantene

  6. Rekordhøy smitte ved Hana skole – Sandnes vurderer egne tiltak