- Det store kicket får jeg av de årelange prosjektene som ender i soloplater

– Dette er min utopiske drøm: At folk setter seg ned med vinylen, litt sånn andektig, og hører på side A, reiser seg opp, snur vinylen og hører side B. Nydelig tanke, sant? sier plateaktuelle Thomas Dybdahl.

Thomas Dybdahl gir ut sin første soloplate på fire år. Foto: Julie Pike

  • Leif Tore Lindø
    Journalist
Publisert: Publisert:

– Årene mellom platene er enormt bissi. Jeg har egentlig hatt masse å gjøre, blant annet å restrukturere karrièren litt. På et tidspunkt fant jeg ut at jeg kom til å bli veldig gammel veldig fort hvis jeg ga ut plate, reiste på turné, ga ut plate, reiste på turné, ga ut plate, reiste på turné. Jeg turnerte i halvannet år, så var det tid for litt andre ting. Jeg har gjort masse film og jobbet mye for Larry Klein, produsent for min forrige plate. Nå er jeg hans dude her.

– Som gjør hva?

– Spiller på plater han lager. 4-5-6 stykker. Noen ganger med klare instrukser, andre ganger med beskjed om å finne på noe. Gitar, litt preparert piano, elektronikk og noen odde ting. Den siste var skikkelig snodig. Larry produserte plata til Lang Lang, han kinesiske superpianisten. Den spilte jeg på, med ganske klare instrukser om å være sand i skoen. Elektronisk flue eller noe sånt uorganisk. Resten var Lang Lang og orkester. En annen gang var det en fado-sanger fra Portugal. Sånt holder jeg på med. Kiping bissi.

– Og fire år siden sist soloplate?

– Er det så mye? Oi, ja, det er vel riktig. Jeg har jo gitt ut disse EP-ene med In The Country og Coucheron, musikken til "Eventyrland" og sånne ting. Akkurat nå sitter jeg nesten oppå Arild Østin Ommundsen og lager filmmusikk til ""Now It´s Dark". Der laget vi forresten filmmusikk før filmen ble spilt inn. Nå skal ting settes sammen, og det må lages mer og justeres og fikses på. Musikken ble laget to ganger. Først et album, så en versjon som brukes i filmen. Men jo, det har vært en god soloplatepause. I mellomtiden har jeg fått gjort mye i en verden som ligger litt unna min egen, og det er nyttig - og veldig kjekt. Men det store kicket er fremdeles disse årelange prosjektene som ender opp i hele soloplater.

LES OGSÅ:

Les også

- Kaizers-markører som pumpeorgel, gassmaske og sigøynermusikk er ikke en del av soloprosjektet. Nå er det nye musikere, nye lyder, nye produsenter, ny instrumentering, nye sanger, nye beats.

– Dette albumet er en ny start og en ny grunnmur, sier Janove Ottesen, som for andre gang slipper sin første soloplate.

– Denne gang med Kåre Vestrheim som produsent. Hvorfor ham?

– Fordi han laget "Dagane" til Odd Nordstoga.

– ?

– Det er egentlig alt han hadde trengt å gjøre for min del. Jeg elsker den sangen. Det fineste som er gjort av en norsk artist noen sinne. Men så har han gjort veldig mye annet bra i tillegg, og dette har jeg hat lyst å gjøre lenge. Kåre har en utrolig evne til å trekke ut det som må trekkes ut for at det skal bli bra. Ting du ikke evner å se sjøl.

– Hva måtte han trekke ut av deg?

– Tja... han kan si sånne ting som "du, dette er en kjempefin sang, men hva med et refreng? Mange bruker det på pop-plater".

Les også

LES ANMELDELSEN HER: Best i öppna landskap

PLATEANMELDELSE: Et stilfullt og kløktig lite hamskifte på en av Dybdahls aller beste plater.

– Skriver du ikke refrenger?

– Jo, men ikke alltid. Kanskje kan jeg bli litt sånn... hva skal jeg si... kanskje har jeg en slags frykt for å bli avslørt som for enkel. En trang til å forbil litt hemmelig og gjøre ting avansert og vanskelig. Jeg liker jo det, at det ikke alltid er rett fram, men samtidig elsker jeg jo catchy ting. Hvis det ligger et refreng latent et sted, kan jeg noen ganger hoppe over det og tenke "nei, det blir for enkelt". Da trenger jeg folk som Kåre Vestrheim for å kombinere de to.

Foto: Jarle Aasland

– Så du har laget en pop-plate?

– Ja, men det har jeg alltid gjort, kanskje med noen unntak midt inni der. Noe madeira ble nok sittende fast i halsen hos noen på "Waiting For That One Clear Moment", men det er jo popmusikk dette her. Jeg har jo alltid prøvd å holde popen interessant, eller vise-folk-singer/songwriter eller hva vi skal kalle det. Jeg har sett på med gru hvordan singer/songwriter-opplegget på sitt verste har et komp som bare skal støtte opp en vokalist, og jeg er ikke så puritansk. Det må være litt kjepper i hjulene i produksjonen, i arrangementene og alt det andre. Det er den balansen Kåre og jeg har funnet - tror jeg. Vi driver jo gullgraving, og når det først dukker opp noe vi mener er catchy og bra, så er det ingenting i veien for å lage masse kompliserte greier rundt.

– Du har også hatt omgang med veldig mange andre?

– Ja, en haug med gode folk. Ingrid Håvik fra High As a Kite, Nina Nielsen, Øystein Greni i Big Bang, David Baerwald, David Poe...

– Hva bringer de til bordet som du ikke har sjøl?

– Hmmm... noe nytt. Så enkelt. Jeg vet hvilke veier jeg vil gå når jeg skriver, men jeg trenger noen leiemordere med spisskompetanse. Når jeg skal ha en "kjøresang" med good times er ikke Øystein Greni den dummeste mannen å ringe til. Når jeg skriver med David Bearwald, vet jeg at det blir litt noir og litt humor. Andre kan tilføre stort og smått på andre felt. Jeg er ikke så oppesen at jeg tror at jeg kan alt og får til alt.

– The Great Plains er altså prærie- og steppebeltet fra Canada gjennom USA og ned til Mexico. Hva har det med noe som helst å gjøre?

– Godt spørsmål. Tøft navn.

Foto: Pål Christensen

– Og en metafor for et eller annet djupt om livet? Mener å ha lest noe om at du ga opp å finne deg sjøl og noe zen og noe greier?

– Haha, det ble litt løye og misforstått. Det jeg prøvde å si er at jeg ikke er på jakt etter den store roen. For meg er det oppskriften på ulykke, tror jeg. Jeg er ikke en sånn person. Hvis man kommer til et punkt i livet der man tenker "sånn skal det være", da blir det statisk og kjedelig. Jeg har slått meg til ro med at ting er hektisk og heise og at det er sånn jeg er. Det blåser på de åpne slettene.

– Og så skriver du om det?

– Nja, man skriver et visst antall sanger på et tidspunkt i livet. Hvordan du har det, hva du tenker og hva du gjør preger det du skriver. Underbevisstheten regjerer på det feltet. Det er ikke konseptuelt, men heller ikke helt random. Den røde tråden dukker gjerne opp uten at det er veldig planlagt. Tidligere laget jeg plater fra A til Å der det var veldig nøye med hvordan alt hang sammen. Nå er lyttevanene veldig annerledes enn da jeg ga ut min første plate, så...

– ... du tar hensyn til Spoitfy-logikken med en og en låt, spillelister og færre som hører hele album?

– Tja, kanskje litt? Denne plata er laget som side A og side B, med vinyl-tanken i bakhodet. Side A er litt lugn, mens det tar seg litt opp på side B. Jeg tar vel strengt tatt mer hensyn til det mediet det er best å høre på, vinylen, enn det digitale.

– Hipster-vinyl!

– Ja, jeg tenkte akkurat det samme, og det er lett å sparke og herje med det der. Men det skal de ha, hipsterne, at de har rett. Dette er min utopiske drøm: At folk setter seg ned med en vinyl, litt sånn andektig, og hører på side A, reiser seg opp, snur vinylen og hører side B. Nydelig tanke, sant?

Publisert:

Mest lest

  1. Disse ferielandene krever ikke karantene

  2. Vannskutere kjørte i Superspeed-bølgene nesten helt til Hirtshals

  3. Bil i lyktestolpe ved Maxi i Sandnes

  4. Trafikkdirigering på E39 ved Hanaleite fra 14.30

  1. Thomas Dybdahl
  2. Musikk
  3. Pop (musikk)