Storslått, tilfredsstillende finale

«The Rise of Skywalker» er en verdig og tilfredsstillende slutt på den eventyrlige Star Wars-sagaen.

Publisert: Publisert:

Endelig kan kinogjengere over hele verden finne ut hvordan det går til slutt i et av verdens mest omtalte, moderne eventyr. Foto: Lucasfilm

  • Kine Hult
    Journalist
Grade: 5 out of 6

Star Wars: The Rise of Skywalker

Sjanger: Action / Eventyr / Fantasy. Skuespillere: Daisy Ridley, Oscar Isaac, Lupita Nyong'o, Mark Hamill, John Boyega, Adam Driver, Keri Russell, Carrie Fisher, Billie Lourd. Regi: J.J. Abrams. Lengde: 2 t. 21 min. Aldersgrense: 12 år

Det burde egentlig eksistert en egen skala for å bedømme Star Wars-filmer. For det er lett å stå på utsiden og pirke i J. J. Abrams avsluttende film i den siste Star Wars-trilogien. Logiske brister og litt fjollete løsninger er det nok av, og om man skulle være skikkelig sur og vanskelig, kunne man også okket seg over hvor sentimentalt og pompøst det til tider kan bli. Man kunne hengt seg opp i løsningen med å bringe gamle fiender tilbake fra de (presumptivt) døde, og man kunne påpekt hvordan en del av de sentrale rollefigurene kjører ganske parallelle løp med figurer fra den første trilogien, og hvordan dette gjør at en del av handlingen blir noe forutsigbar.

Mytologisk inspirasjon

Men det skal vi ikke gjøre. For den siste filmen fra den velkjente galaksen langt, langt borte må selvsagt sees ut fra sin egen, helt unike sammenheng. Og i den sammenhengen er dette en storslått og til tider rørende avslutning på en reise som startet for 42 år siden. Da konstruerte George Lucas en historie basert på Joseph Campbells religionshistoriske teori om den arketypiske heltens reise, slik den framstår i utallige mytologier og religioner. Og med et sånt utgangspunkt kan man gjerne tillate seg å være hakket mer pompøs enn det mange andre ville kommet unna med.

Det er fullt forståelig om man sliter litt med å henge med på sammenhengen mellom filmene og tv-seriene i dette universet, og ikke minst rekkefølgen i en serie som startet med fjerde episode, som for å etablere forvirringen først som sist. Kort fortalt er altså dette den niende og siste filmen i hovedserien, den som ble påbegynt i 1977 med «A new hope». Tidsmessig henger den sammen med de to filmene som ble gitt ut i 2017 og 2015, og har mye av det samme rollegalleriet.

Mystisk forbindelse

I innledningen av årets film ligger Rey (Daisy Ridley) i hardtrening for utvikle jedi-kreftene sine. Hun har fortsatt en slags telepatisk link til den stadig mer forbitrede Kylo Ren (Adam Driver), som på sin side har satt i sving et svært apparat for å sikre seg posisjonen som enehersker i galaksen. Dynamikken mellom disse to er et sentralt punkt i filmen, og fungerer i all hovedsak glimrende. Det er ikke minst en fornøyelse å kunne konstatere at Abrams har klart å skape noe overraskelser, som vi selvsagt ikke skal røpe her. Det får være nok å si at tråder samles på en god og forståelig måte, uten at det virker anstrengt og påtatt som i «Sithene tar hevn» fra 2005.

Humor som treffer godt

Den forrige filmen, «The last Jedi», måtte tåle en del kritikk for å flette inn litt vel mye flåsete humor og søte dyr. Dette er heldigvis rettet opp i årets variant. Misforstå meg feil, det er rikelig med humoristisk dialog og gjenkjennelig kjekling mellom blant andre Poe og Finn, men denne gang har Abrams gjort en bedre jobb med å gjenskape stilen og stemningen fra de første tre filmene.

Man har i det hele tatt lyktes godt med å gjenskape den visuelle stilen fra de tre første filmene. Med skyhøye budsjetter og helt andre teknologiske muligheter enn på 70-tallet, kunne det sikkert vært fristende å dra det altfor langt, men her har man i stedet satset på gjenkjennelse. Heldigvis.

Klassisk konflikt

Premisset er også denne gang en tilsynelatende umulig kamp mellom de underbemannede gode kreftene og den teknologisk overlegne overmakten. Nazi-estetikken er ikke like påtakelig som i forrige film, men budskapet om at totalitære ideologier er en uting står fjellstøtt. Det samme gjør budskapet om at samarbeid, vennskap og generell godhet kan utrette underverker. Ja, jeg sa jo at det var pompøst, men det må nesten være sånn i denne sammenhengen.

Helt i avslutningen gjør Abrams en nydelig tilbake til start-manøver, som på mange måter oppsummerer hele serien. Det er et frydefullt gåsehud-øyeblikk, og det er vanskelig å tenke seg hvordan man kunne laget en bedre og mer verdig slutt på en helt ekstraordinær serie.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Smitteutbruddet i Haugesund: - Involverer flere hundre mennesker

  2. Ektemannen Artur leter på 11. dagen etter sin kone, Elżbieta

  3. Tre nye smittetilfeller i Sandnes siste døgn - knyttet til Polen og Hurtigruten

  4. Fritidsbåt totalskadet i brann

  5. Gjedebo-millioner til Innovation Dock - starter opp i Sandnes

  6. Stavanger-kvinne blir tidenes yngste deltakar i «Mesternes mester»

  1. Anmeldelse
  2. Filmanmeldelse