Frida – én blant seks millioner

BOK: Nok et menneske trer nakent og ubeskyttet fram fra holocaust ufattelige mengde av ofre.

Denne artikkelen er over to år gammel

Nina F. Grünfeld: Frida – Min ukjente farmors krig. 308 sider. Aschehoug.

Det fantes flere millioner veier til gasskamrene. Massetransportene besto av enkeltpersoner, med hver sin historie. Det ligger igjen spor etter dem, fra ghettoen i Warszawa, fra Solheimsveien i Stavanger, fra Prenzlauer Berg i Berlin. Nina Grünfeld har gått opp sin farmors vei fra den lille landsbyen Lelesz i det som den gang var Tsjekkoslovakia. Hun har brukt mange år, lett i talløse arkiv og fulgt falske spor før hun til slutt fant opplysningen om hvor livet hennes endte. 

Historien om den ukjente farmoren har hull og antakelser. Arkivene rommet mange detaljer, men de kunne ikke fortelle det Nina Grünfeld aller helst ville vite: Hva slags menneske var Frida? Savnet hun sønnen Berthold, som hun måtte gi fra seg like etter fødselen? Han ble sendt som barneflyktning til Norge i 1939, og slapp i 1942 unna holocaust nok engang ved å flykte videre til Sverige. Tenkte hun på ham da hun slavet for nazistene?

Til tross for alt det som ikke lot seg finne ut, har Nina Grünfeld på mesterlig vis skildret en ung jødisk kvinnes omflakkende liv i et Sentral-Europa der både grenser, lojaliteter og normer var i oppløsning mellom krigene. Hun klarer også å gjøre farmoren til en kompleks person. De nøkterne arkivnotatene og avhørsprotokollene dokumenterer at Frida Grünfeld var en prostituert som aldri fant fram til et fast liv i fredstid, og at hun ofte var full og vulgær. Men de forteller ikke hvordan hun kunne mobilisere en slik styrke og utholdenhet da hun til slutt ble suget inn i krigens nådeløshet. Og de forteller ikke hva som drev henne ut i prostitusjonen, selv om barnebarnet aner en forklaring.

Teksten har mange gode beskrivelser av den politiske og kulturelle forvirringen som oppsto da Østerrike-Ungarn gikk i oppløsning. Frida Grünfeld flakket mellom store byer hvor hun kunne skjule seg i mengden og små landsbyer der innbyggerne snakket tre-fire ulike språk, tilhørte ulike religioner og hadde ulik nasjonal identitet, men alle visste hvem den berusete horen var: «I de fleste landsbyer og jødiske shtetler var det en jente som trådte feil, som snakket for høyt, sang for mye, danset for fort. Og trådte hun først feil med den ene foten, visste alle at hun snart ville trå skjevt også med den andre. Det var bare å vente og se.»

I skildringen av landsbylivet og i fabuleringene om hvordan farmoren kan ha følt og tenkt, bruker Nina Grünfeld et vakkert, til tider poetisk, språk. De innskutte sekvensene der hun beskriver sin egen leting og Berthold Grünfelds varierende interesse for å oppdage sin egen fortid, er levende og god sakprosa. Han ble psykiater, sexolog og en av landets fremste sosialmedisinere. Det er dype og viktige spor etter ham i det norske samfunnet, ikke minst i kampen for kvinnenes rett til egen kropp. Selv visste han så godt som ingenting om kvinnen som fødte ham. Dragkampen mellom ham og Nina om hvor mye de burde avdekke, gir boken en ekstra dimensjon.

Men aller sterkest er beskrivelsene av konsentrasjonsleirenes ubegripelige bestialitet. Det er nesten smertefullt å lese de presise og detaljerte beskrivelsene av frakten til leiren i tettpakkete kuvogner fulle av angst, dritt og oppkast, av vaktenes totalt følelsesløse separasjon av de som skulle dø med én gang og de som skulle gjøre nytte for seg før de skulle dø, av kampen for å leve én dag, én time til, og til slutt: Gassen gjennom luken i taket.

Selvsagt er skildringen av Fridas kjønnssykdommer og fylleangst utleverende, men den kompromissløse ærligheten gjør det lettere å se henne som det hun også var: Et menneske i en tid da menneskeligheten var nære ved å gå til grunne.