Bedehuskrim fra Jæren

KRIM: Hvis Sonja Holterman overlater litt mer til leseren, blir hun enda bedre. Det mener vår anmelder etter å ha lest om drapet på en tidligere kristenruss i Kongeparken.

Sonja Holtermans nye bok handler om en kristen ungdomsgjeng. op 1990-tallet.
  • Tarald Aano
    Tarald Aano
    Redaktør
Publisert: Publisert:
Grade: 4 out of 6
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Sonja Holterman: Gå med meg. 230 sider. Liv forlag.

Neste bok skal ta utgangspunkt i bedehusmiljøet på Jæren, sa Sonja Holterman til Aftenbladet i 2014: «Der trur eg ikkje det er skrive krim frå før», la hun til.

Hun holdt løftet sitt, og nå er bedehuskrimmen «Gå med meg» her. Historien starter i Kongeparken der russen er samlet – samtidig har en gjeng eks-russ gjenforeningsfest samme sted. Journalisten Ira, som vi har møtt i Holtermans tidligere bøker, er utsendt fra oslotabloiden for å finne vold eller voldtekt eller annet svineri blant rød- og blåkledde, eller avkledde, 19-åringer. I stedet finner hun en død, godt voksen kvinne i russedress.

Les også

Vondt-i-magenkrim

Dermed er historien i gang, og Holterman inviterer leseren inn i en parallell fortelling: Den skildrer etterforskningen her og nå, og vi følger den drepte kvinnens aktive år i et kristent ungdomsmiljø på 1990-tallet.

Slik bruker Holterman, som selv er fra Sandnes, grepet hun har brukt i sine to tidligere krimromaner: Korte kapitler som veksler mellom nåtid og fortid. Det er ikke originalt, men det er effektivt fordi det gir historien tempo og framdrift. Det er også tydelig at Holterman, som selv tilhørte et kristent ungdomsmiljø i Sandnes, bruker egne erfaringer i sine beskrivelser av gjengen den døde kvinnen tilhørte. Jo visst møter vi kristenkarikaturer også i hennes roman, men hun er likevel mer realistisk i sine skildringer enn mange kolleger.

Les også

Krim om kristenruss som ble drept 25 år etter

Det samme gjelder pressemiljøet hun plasserer heltinnen i. Som tidligere journalist kjenner hun både rutiner og sjargong, selv om kontrastene mellom blodtåkefyrster og rettskafne etikere blir i overkant tydelig underveis.

Der er kanskje Holtermans hovedutfordring som forfatter: Hun er fortsatt litt for glad i å fortelle oss hva som skjer, hvordan folk er, hva de tenker – og overlater dermed for lite til vår egen lesing, vår egen meddikting. Jeg skulle ønske at hun i større grad våger følge det gamle mottoet «show, don’t tell» – da ville antakelig karakterene hennes fått enda mer liv, og da triller jeg gjerne femmer neste gang.

Publisert:
  1. Bokanmeldelse
  2. Anmeldelse
  3. Krimlitteratur

Mest lest akkurat nå

  1. Lagde sine første donuts hjemme i karantene. Det har blitt million­butikk

  2. Nå stenger de Gamlingen igjen: – Veldig kjedelig

  3. Politiet tror motor­sykkelen kjørte i bilen bak­fra

  4. Slik fikk Lars Berland helikopteret sitt hjem fra Guate­mala til Strandgata

  5. Hun kan bli Stavangers neste ordfører: – Blir særlig viktig å prioritere de midlene vi har til rådig­het

  6. Alle fikk korona­penger. Alle gikk med over­skudd. Bare én betalte tilbake