Tidenes rogalandsbok: Mannen som lengtet til andre kloder

TIDENES ROGALANDSBOK: Nei, han havnet slett ikke på feil klode. Han står akkurat der han hører hjemme: Mellom en brautende Kielland og en ruvende Garborg. Og helt sentralt i den norske lyrikken.

Sigbjørn Obstfelder regnes som Nordens første modernist. Det skyldes særlig «Digte», en av de ti finalistene i kåringen av Tidenes rogalandsbok.

  • Tarald Aano
    Redaktør
Publisert: Publisert:

Hvis du starter i Vågen, Stavangers hjerte, kan du ikke unngå å møte Alexander Kielland. Forfatter, debattant, borgermester. Majestetisk står han på sokkelen sin med en kropp så stor at den bare overgås av hans selvbilde.

Så går du opp trappene, holder til venstre, rusler inn i Parken og fram til en mørk, diger og lutende Arne Garborg i tunge skygger av gamle trær og Norges eldste katedral.

Videre, ute i åpent lende, mellom Kongsgård og Breiavatnet finner du Sigbjørn Obstfelder, litt utilpass; et altfor lite hode på en altfor høy sokkel.

Et lite hode på en altfor høy sokkel. Foto: Carina Johansen

Vi ser ham nesten ikke der oppe.

Men derfra ser han den hvide himmel, de gråblå skyer, de høie huse og de tusende vinduer. Han ser verden, menneskenes hjem.

Og han ser på de velkledde herrer og de smilende damer, cruiseturister med kamera hvilende mot de runde mager og unger som mater duene.

En regndråpe!

Øsende regn, pøsende regn som vasker ham ren for nattens spindelvev og dagens måkeskit mens ungene hopper i vand og triller i sand.

Han er visst kommet på en feil klode!

Her er så underligt ...

Formet av Gustav Vigeland, farget av fugleskit.

«Årets begivenhed» og «nonsens»

Disse ordene, og bildene de skaper, klarer Sigbjørn Obstfelder aldri å slippe unna. Han er og vil alltid være den nervøse forfatteren som føler seg feilplassert, vår lesing vil forbli farget av historier om mentale sammenbrudd og ung død, av Edvard Munch sine bilder av en angstridd kunstnersjel. I litteraturhistoriene kan vi lese at Obstelder er Norges, og Nordens, første modernist.

Men «Digte», som kom i 1893, er også tidløst romantisk, eller nyromantisk som fagfolket sier: Her er stormende følelser, bankende hjerter, erotisk lengsel, nattsvart ensomhet, nagende undring, religiøs grubling, sanselig natur – alt det romantikerne dyrket; havet, kjærligheten og døden.

Uansett hvilke merkelapper vi velger: Anmelderne likte den lille boken som utfordret tradisjonen med sin mangel på enderim, fast form og gjenkjennelig rytme.

Dagbladets anmelder skrev at «denne lille bog blir årets største begivenhed i Norge».

I Danmark het det at «Fra Norge lyder korybantisk Jubellarm i Anledning af en ny Digters Fødsel.»

Men Aftenpostens anmelder tilhørte ikke jubelkoret. Han skrev at «større nonsens, end denne bog indeholder, er aldrig bleven udgivet på prent i vort land» og beskrev stavangerpoetens dikt som «Deliriumsfantasier» og «skrækkelige Galimatias».

Aftenpostens mann tok feil. Obstfelders plass i litteraturhistorien vil være sikret fordi han sprengte diktets tradisjonelle rammer før hans norske og nordiske kolleger gjorde det.

Først 1917 var gravmonumentet på plass på Frederiksberg kirkegård, en byste laget av Gustav Vigeland, bekostet av Obstfelders mange venner. Kopien står ved Breiavatnet i Stavanger. Foto: Ukjent

Renbergs Obstelder

Så Obstfelder er en myte, fanget av egne ord. Men myter er skumle. De styrer våre forestillinger og hindrer oss i å oppdage på ny. Fordi det er så enkelt å repetere det velkjente. Så fristende å spikre bildet av den engstelige og asosiale grubleren opp på veggen og si: Der har vi deg, Sigbjørn Obstfelder, ferdig snakka.

Men så enkelt er det selvsagt ikke, og det er Tore Renbergs hovedpoeng i gjennomgangen han skrev for «Samlede skrifter» (2000). Jovisst hadde Obstelder sine mentale sammenbrudd, han skrev nakent og sårbart, han skrev om å havne på feil kloder:

En hutrende, vindskeiv Obstfelder, skisset av Gustav Vigeland. Statuen er aldri laget. Foto: Ukjent

«Man skal gjerne la forfattermytene være i fred. De har sin funksjon, som den lidende Obsfelder har hatt som magnet for leserne. (...) Obstfelders litteratur er nærgående, personlig, ofte desperat. (...) De aller fleste karakterene som snakker må erfare at de på en eller annen måte står utenfor et fellesskap, avskåret fra de andre, og ofte finner de seg fremmede for seg selv».

Obstfelders plass, der han vokste opp i et hus preget av religion og trange kår. Foto: Anders Minge

Likevel vil Renberg så gjerne tvinge fram noen andre bilder av Obstfelder, sønn av foreldre til 16 barn – bare sju vokste opp. Han vil vise fram den energiske, engasjerte eleven som mente sterkt om avholdssak, kristendom, kunst og krig. Han forteller om den unge studenten som skrev humoristisk – og som også planla å reise til Sør-Amerika som ingeniør. I stedet dro han til Amerika og jobbet som teknisk tegner – før han vendte tilbake til Norge med ambisjoner om å bli komponist.

Kongsgata 20, der Sigbjørn Obstfelder bodde fra han ble født.

Hele tiden skrev han. Ikke mye ble gitt ut, bare fire bøker, men brev og uferdige verk viser at han alltid jobbet med ordene. Og at han stadig utfordret de etablerte former, de velkjente sjangre.

Som han gjorde i «Digte», diktsamlingen som Edvard Munch skulle illustrere (men det ble aldri noe av), de 31 diktene som sikret ham en stor plass i norsk litteraturhistorie.

Edvard Munch skulle egentlig illustrere «Digte». Det ble aldri noe av. Men Munchs versjon av Sigbjørn Obstfelder er velkjent. Foto: Ukjent

Og en bitteliten plass på en altfor smal og høy sokkel utenfor Kongsgård, bare en tjuendedels kvadratmeter. Hodet er formet av Gustav Vigeland og farges daglig hvitt av fuglene som klynger sig sammen, læser hinandens øine, kanskje også hans, det dybe, kloge øie – Er du ren? Er du tro?

Sigbjørn Obstfelder ser ut over Stavanger, byen der han ble født. Foto: Carina Johansen

Han ser, han ser ...

Han ser at mand mødes med mand, mens kvinder føder og dør. Han har sol, han har skygge. – hele verden!

Skulde bare havt ... en liden rødklædt ... blond kjærest ...

Tror du at venner mødes på nye kloder?

Kunne han kommet på den klode?

Der er vidunderligt!

Kilder:

Sigbjørn Obstfelder Samlede skrifter (Gyldendal, 2000), Bokselskap.no, diverse oppslagsverk og litteraturhistorier, Obsfelders egne dikt (Jeg ser, Venner, Regn, Vår, Kan speilet tale?).

Neste presentasjon: Arne Garborg: Haugtussa

Foto: Carina Johansen

Publisert:

Tidenes rogalandsbok

  1. Endelig – i dag får vi vite hvilken bok som er Tidenes rogalandsbok

  2. Siste frist: Stem på Tidenes rogalandsbok

  3. Tidenes rogalandsbok: Winters vittige alvor

  4. Tidenes rogalandsbok: Renbergs glade tragedie

  5. Romanen som stakk seg ut frå alt mylderet

  6. Tidenes rogalandsbok: Rapport frå år 2480

Mest lest

  1. Eigersund: Omstridt rådmann går av

  2. Gutt i 10-årsalderen skadet da sykkelen kolliderte med bil på Tasta

  3. Minimalt med innsyn, maksimal utsikt: Da vennene skulle selge huset sitt, slo familien til

  4. Det nye sykehuset på Ullandhaug skulle stå ferdig i 2023 - slik blir det ikke

  1. Tidenes rogalandsbok
  2. Litteratur
  3. Sigbjørn Obstfelder