Starter med at sønnen graver en grav

BOK: Massiv undergangsstemning penslet ut i dyster romanserie fra indre østland.

Publisert: Publisert:

Adelheid Seyfarth fullfører med «Så blomstret rogna» et firebinds romanverk om en familie på Finnskogen. Foto: Aschehoug

  • Jan Askelund
    Forfatter og litteraturkritiker

Grade: 5 of 6 stars

Adelheid Seyfarth: Så blomstret rogna. Roman. 396 sider. Aschehoug.

I løpet av en tiårsperiode har Adelheid Seyfarth (1963, debut 2005) med «Så blomstret rogna» nå fullført et digert romanverk på fire bind på til sammen 1400 sider om en familie på Finnskogen, mindremannskjensle, sjalusi og mistenksomhet i et miljø innsauset i klassehat og fremmedfrykt, og der intense, basale følelser blir holdt sydende i en taushetens trykkoker.

Den lyriske tittelen «Så blomstret rogna» kan leses som et uttrykk for restene av optimisme hos mennesker foran undergang og død, men der ungdommen Kim-Robin som det siste leddet i en familie til slutt bare kan redde seg ved å flykte fra bygda – eller sendes bort av en gjenlevende bestemor. Men den gjennomgående stemningen vil en leser som har fulgt Seyfarth likevel kjenne fra de foregående bindene, «40 kalde bak månen» (2010), «Den hvite elgen» (2017) og «De fortapte» (2018) i skildringen av et avsides fattig- og Utkant-Norge under avvikling.

Hele persongalleriet i serien lever ikke til å bli med til siste slutt, men kjernen er der, anført av bestemor Maren-Anna som fra begynnelsen av «Så blomstret rogna» – og som et ledemotiv boka igjennom – kverner på at hun snart skal dø. Den åpner med at sønnen står på kirkegården og graver en grav for katta til Maren-Anna, mens han lar tankene fly og slik lar leseren komme inn i folk og miljø.

Sjøl skulle han være i sin beste alder, men holder på å dø av en kreft som tærer ham opp. (Noen av de flotteste scenene i boka skildrer hva som skjer da denne kraftløse mannen har fått med seg ekskona, Kim-Robins mor, ut i skogen så meget hun kan gjøre ham en siste tjeneste og skyte ham. Den historien har forsiktig sagt en vri og er verdt hele romanen.)

Mens bestemor rutler, men oftere er det skarpeste intellektet av dem alle, sønnen har nok med å dø, og mobbeofferet Kim-Roger graver og graver bak huset i et siste forsøk på å få faren til å se ham, skakes bygda av en påsatt brann på gamleskolen, som nå er flyktningmottak, og det på et av de mest fremmedfiendtlige stedene man kan tenke seg.

Her er stoff til mange intriger, folkelivsskildring og karakterstudier, og Seyfarth turnerer det alt sammen i et dialektpreget bokmål, der hun har dempet dialekten mye ned fra forrige bind, som gjorde det unødvendig tunglest for en vestlending den gang.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Pinseutfart skapte lange køer

  2. Color Line kjører med fulle skip fra 15. juni - men for nordmenn er det en hake

  3. Mann ble anmeldt etter å ha urinert ved Kvadrat

  4. Norled: – Vi forventer like lange køer på mandag

  5. Slik markerer Atlantic gjenåpningen

  6. Viking-legende enig med breddetrener: – Klart det er urettferdig

  1. Litteratur
  2. Bokanmeldelse
  3. Roman
  4. Anmeldelse