Maling tørker, Vol. 2

Disse super-dj-ene altså. Jeg er helt sikker på at de kan, sånne som Calvin Harris, men jeg er ikke sikker på om de alltid gidder.

Calvin Harris har sluttet å være vegetarianer, og uttalt at han har fått kraften tilbake. Mulig han bør bli veggis igjen.
Publisert: Publisert:
Grade: 2 out of 6

Calvin Harris: «Funk Wav Bounces Vol. 2» (Columbia Records)

Han er etter sigende verdens rikeste DJ, briten Calvin Harris. Det må være mye penger i bakgrunnsmusikk, for dette er lydsporet av maling som tørker eller bankfolk som er i chill out-sonen. Ikke noe galt i det, men musikken som hører til er dørgende kjedelig. Det er lenge siden jeg hørte noe som var så gjennomgående glatt og intetsigende, signert folk som vitterlig kan mye, mye bedre. De ler nok hele veien til banken og dennes chill out-sone på sommerfesten, men vettduka!

Vår mann Calvin Harris er såpass stor at han på et tidspunkt tangerte Michael Jacksons daværende britiske rekord med åtte topp ti-singler fra ett og samme album. I kvantitet er han helt der oppe, og han har tidligere gjort noen fine ting. Mange folk elsker dette, og man kan godt spørre seg om det da er folket eller Calvin Harris det er noe i veien med, eventuelt undertegnede. Vi er i alle fall på kollisjonskurs, for «Funk Wav Bounces Vol. 2» er så kjedelig at lyden av maling som tørker faktisk ikke framstår som et helt utenkelig alternativ.

Nyfunk my a ...

Det finnes, som navnet hinter om, en «Vol. 1» av dette albumet, utgitt i 2017. Her skulle han ta steget fra EDM over til funken. Nyfunken, altså, den noe smoothere varianten, ikke den rå, gammeldagse intense funken som herjet for ganske mange tiår siden. Jamiroquai og Fatboy Slim ble nevnt som inspirasjonskilder. Nå kan vi si mye om både Jamiroquai og Fatboy Slim, men de fortjener ikke å bli dradd inn i dette.

«Vol. 1» er ingen perle det heller, men der er det håp. Det dirrer og svinger litt her og der, for Calvin Harris har nok et talent for å sette samme lyd til brukbar musikk.

Men dette albumet låter giddalaust, uinspirert og som en samling av hans «aaahhh, ja, ja, det får holde»-ideer på lønningsdagen. Kan det fungere som lydsporet til en god fest? Ja, det kan det helt sikkert. Hvis målet er å få folk til å heve glowsticks og hoppe, så kanskje. Hvis vi har så lave krav til musikk er det mye som kan brukes. Men hvis du krever litt mer, hvis du liker at noe tar tak i deg, rører deg, røsker i deg, interesserer deg i mer enn seks-sju sekunder: Styr for all del unna.

Gjester? Oh, jess, her er Pharell, Snoop, Dua Lipa og Busta Rhymes. Hjelper det? Marginalt, men det redder ikke denne oppblåsbare flåten fra et nestenhavari.

Malingstørk

«Potion», med Dua Lipa og Young Tug, er heismusikk med litt funky bass. Litt. Busta Rhymes kan være en fest. Hans innsats på «Ready or Not» er i beste fall tidtrøyte på et musikalsk Ikea-teppe. «Stay With Me» blir en slags formildende omstendighet. Jeg har lett og lett etter lyspunkter. Jeg har ikke funnet særlig mange. Justin Timberlake, Pharrell Williams og et par til sørger for at denne, i alle fall i noen strekk, er en ok sang. «Woman Of The Year» er et forsøk på å lage moderne, sløy funk. Det blir med forsøket.

Den røde tråden her er tilbakelent vokal, bass som skal funke det hele til, ymse gjester på vokal og sanger som ikke rører en eneste streng i følelseslivet, med mindre du har en krok i nervesystemet som reagerer positivt på chill out-lyd. Albumet er nesten spektakulært kjedelig, selv om det har et dryss av eleganse og skikkelighet over seg. Musikk skal helst være kreative malerier, ikke kompetent husmaling.

Dette er husmaling, og lyden av denne som tørker.

Beste spor: «Woman Of The Year»

Publisert: