Stjerneskuddet som landet i Wales

KRIM: Hun imponerte stort med debutromanen og ble internasjonal superstjerne over natten. Hennes sjette bok på norsk handler om konflikten mellom landsbyen og hyttefolket.

Clare Mackintosh.
Publisert: Publisert:
Grade: 4 out of 6

Clare Mackintosh: Den siste festen. 445 sider. Oversatt av Ulrik Farestad. Cappelen Damm.

Hun jobbet i politiet i tolv år før hun ble forfatter – og debutromanen «Jeg lar deg gå» ble omtalt som et «gripende mesterverk» av Aftenbladets anmelder Harald Birkevold. Han var ikke alene om å genierklære debutanten. Kritikere kaptes om å rose henne, Mackintosh imponerte stort med sine sterke og troverdige skildringer av smerten i å miste et barn (kanskje fordi hun selv hadde opplevd det), men også fordi hun klarte å tverrvende historien på en måte som overrasket selv den mest rutinerte krimleser.

Hennes to neste bøker havnet også på bestselgerlistene, og nå får vi hennes sjette på norsk; «Den siste festen».

Klassisk krim

Mackintosh skriver fortsatt krim, men har flyttet seg ganske langt siden hun debuterte med en roman inspirert av virkelige hendelser. Denne gang legger hun handlingen til grenseområdene mellom England og Wales, der hun selv bor, og gir leseren et nokså stilisert miljø: Bygdefolket som bor på Wales-siden av innsjøen, har svært lite til overs for engelskmennene som har kjøpt hytte på England-siden. Særlig problematisk er deres forhold til utbyggeren, som opprinnelig kom fra deres landsby, men nå er fallende sangstjerne som vil bli businessmann ved å selge deres vakreste natur til rikinger fra London.

OK, det blir gnisninger av slikt, i dette tilfelle også død og fordervelse. Sangeren dør selvsagt, og de mistenkte står formelig i kø: Kona, forretningspartneren, hyttekjøperne, gamle kjente fra landsbyen – alle er fulle av bitterhet og hat mot mannen som tråkket på dem som kom i hans vei.

Vi snakker altså om en klassisk krimfortelling, forlaget svinser sågar innom Agatha Christie i sin forhåndsomtale. Det er forståelig, for her er persongalleriet ganske karikert, konfliktene svært så tydelige, og en og annen hemmelighet blir hentet fram fra mørke kroker underveis. Samtidig er det ganske langt fra krimdronningen Christies mesterlige enkelhet, hennes relativt korte fortellinger, stramme logikk og elegante naivitet til Mackintosh sitt moderne krimunivers.

... eller moderne?

Dermed halter Mackintoshs fortelling i forsøket på både å være nåtidig og på nikk med fortidens enere. Det blir anstrengt når hun presenterer detektivene sine: De har hatt et tilfeldig en-natts-forhold med falske navn før de uforberedt kobles sammen i den engelsk-walisiske etterforskningen. Den sinte sjefen blir bare slitsom, og språket glir ikke alltid like lett: 445 sider er i lengste laget, replikkene blir ofte for ordrike, skildringene overtydelige.

Men strukturen funker ypperlig: Navet i historien er festen der tragedien fant sted – et mislykket forsøk på å forene landsbyboere og hyttefolk til nyttårsfeiring. Rundt denne dagen kryssklippes teksten effektivt fra person til person – vekselvis til dager, uker og måneder før den fatale festen, og til dagene etterpå.

Selvsagt har etterforskerne privatliv som er særdeles rotete (og bare passe interessante), til dels tunge traumer (som er viktige for handlingen) og et innbyrdes forhold som skifter mellom ømhet og forakt.

Men like selvsagt: De er smartere enn de virker (selv om de verken er dydige øyne-og-øre-overalt Miss Marple eller hjerne-forkledt-som-mennesket Hercule Poirot).

Også dette skal Mackintosh også ha ros for: Når hun først velger en litt gammeldags hvem-gjorde-det-krim, porsjonerer hun ut informasjonen på en måte som gjør at leseren kan konkurrere med detektivene i å finne fram til den eller de skyldige.

Underholdende, altså. Men slett ikke noe nytt mesterverk.

Publisert: