Kunnskapsbasert og entusiastisk om viking­tida

BOK: Et kyndig, målbevisst skriveprosjekt, men ikke uten svakheter.

Edvard Eikill er aktuell med sagaromanen «Blot».
  • Steinar Sivertsen
    Steinar Sivertsen
    Litteraturkritiker
Publisert: Publisert:
Grade: 4 out of 6

Edvard Eikill: Blot Håkon Haraldssons saga. Roman. 186 sider. Svein Sandnes Bokforlag.

«Dette er min beretning om sagakongen Håkon den gode, Harald Hårfagres yngste sønn. Han ble konge i året 935, og døde i 961, etter slaget på Fitjar. Av alle sagakongene mener jeg Håkon den gode er den mest miskjente.»

Slik åpner forordet i den sjuende romanen til Edvard Eikill, tannlegen som etter å ha pensjonert seg i 1997 nærmest er blitt en kulturell institusjon. Ikke bare har han markert seg som skjønnlitterær forfatter, han har også imponert som flittig oversetter av norrøne tekster, bl.a. seksbindsverket «Flatøybok».

I årets sagaroman er forfatterens fremste siktemål å fortelle livshistorien til Håkon Haraldsson og bedre ettermælet hans. For her står vi overfor en konge som ikke bare fikk tilnavnene «Adalsteinsfostre» og «den gode», men som også – ifølge røster i kongens samtid og i årene etter hans død – ble stemplet som en sviker mot sin egen kristentro fordi han følte seg tvunget til å delta i et hedensk blot på Mære i Trøndelag.

Den som kan sin Snorre, og som kjenner til innholdsmønstrene i islendinge- eller ættesagaene, vil lett kunne konstatere at fiksjonsforfatteren har grundige kunnskaper om det stoffet han vil formidle. Person- og stedsnavn stemmer. Maktkampen mellom ulike slekter styrer mye av dramatikken. Emosjonene er sterke, intrigene mange, alliansebygging nødvendig. Giftermål, fødsler og død, svik, mord og gode gjerninger finner sted. Helter står mot nidinger. Ingen kan være så ond eller øm som en kvinne. Det norrøne klassesamfunnet, med (irske) treller på bunn, avtegner seg. Brytningen mellom åsatro og kristendom varer ved. Slagscenene er heftige og brutale i all sin realisme. Skaldedikt dukker opp.

Så mange vil trolig kunne finne romanen både lærerik og underholdende. Men der de tradisjonelle ættesagene opererer med en strengt autoral, refererende synsvinkel og stramme, røffe replikker, åpner fortelleren i «Blot» for mange flate, belærende innblikk i romankarakterenes tanke- og følelsesliv: «han var rett og slett blitt glad i Håkon», «Olmod kjente en dump smerte langt inn i hjerterøttene», «Han kunne kjenne hvordan alle rettet øynene mot ham». Flere replikker virker dessuten utflytende, uttrykket «Eirik går helt i spinn» lyder vel ikke særlig norrønt og en snubleformulering som «dere gjør meg glad ved å se så mange fremmede her på tinget» skjemmer. Jeg stusser også over enkelte brå tekstoverganger – som den mellom side 132 og 133.

Men kanskje bør man denne gangen glemme språklige innvendinger og heller berømme forfatterens solide kunnskaper, entusiasme, vilje til fantasiflukt og innlevelse? For så å kaste en velvillig firer på terningen.

Publisert:

Bokanmeldelser

  1. Godt skrevet om menn i krise

  2. Korona, som opplevd av Camilla

  3. Stolt pakistanar, stolt nordmann

  4. Den nye krimdronningen

  5. Heidi Furre maser på leseren, og det er vellykket

  6. Så galt kan det gå når en voksen tukler med barn

  1. Bokanmeldelser
  2. Bokanmeldelse
  3. Anmeldelse
  4. Roman
  5. Litteratur