Olav den fjerne

Konge og regjering flykter nordover etter tyskernes overfall 9. april 1940. Kong Haakon og kronprins Olav søker dekning under et flyangrep utenfor Molde.

BOK: Tore Rem gjør gode forsøk på å komme tett innpå krigeren Olav, men det er ikke lett.

  • Sven Egil Omdal
    Sven Egil Omdal
    Journalist
Publisert: Publisert:
Grade: 4 out of 6

Tore Rem: Olav V. Krigeren 1940 – 1945. 540 sider. Cappelen Damm.

Natt til 9. april 1940 ble tjenerskapet på Skaugum vekket klokken ett, med beskjed om ikke å tenne lys før de hadde blendet vinduene. Landet var angrepet.

Da staben kom ned i salongen sto Olav allerede klar, i full uniform. I Tore Rems framstilling er det slik kronprinsen tilbringer de fem tunge årene som følger: Alltid klar til innsats mot fienden, som oftest iført uniform.

Rem har kalt dette andre bindet i den store kongebiografien for «Krigeren 1940 – 1945», og begrunner valget godt. Olav hadde vært et privilegert barn på let etter en mening med livet. Det er en langtekkelig og svært tvetydig oppgave å vente på at far skal dø før du kan innta din forutbestemte rolle. Krigen ga Olavs liv det innholdet han hadde savnet. Som kriger hadde han en konkret oppgave, som han i tillegg var utdannet til å fylle. Derfor er det langt på vei forståelig at han til tider trampet over grensen mellom kongehus og parlament som ikke skal krysses i et konstitusjonelt monarki. Til hans forsvar skal det også sies at heller ikke regjeringen var like tro mot alle Grunnlovens bestemmelser under oppholdet i London.

Improvisasjonens tid

Situasjonen ble selvsagt ikke enklere av at parlamentet hadde bedt kongen abdisere - en oppfordring kongen avviste – eller av at både kongen og hans råd var i eksil. Situasjonen var uten presedens. Fra flukten for de tyske stupbomberne, via Elverumsfullmakten og forsøket på å dele Norge i en okkupert og en fri del, til etableringen av systemet med hjemmefront og utefront og fangefront, var dette de store improvisasjonenes tid. I ettertid er det lett å se det problematiske i at en måtelig kvalifisert kronprins ble gjort til forsvarssjef og leder for både utestyrker og hjemmestyrker, men eksilregjeringen hadde ikke den luksus det er å se ting i ettertid.

Tore Rems andre bok om Kong Olav kunne vært enda bedre, mener vår anmelder.

Det var lite å utsette på Olavs kampvilje. Han ville bli igjen og slåss, og gråt sine modige tårer da han ble tvunget til å bli med kongen og regjeringen med HMS «Devonshire» fra Tromsø 7. juni 1940. Mens flukten oppover Gudbrandsdalen over til Romsdal og den berømte bjørka ved Molde, er beskrevet mange ganger tidligere, gir Rems framstilling av Haakon og Olavs lange opphold på en hytte i Balsfjord ny forståelse av hvor hardt diskusjonen gikk om den rette strategien for å hindre at kongehuset mistet sin legitimitet. Bli, og risikere å bli tyskernes marionetter, eller dra, og risikere å bli framstilt som svikere?

Hvem var han?

Nerven som denne delen av fortellingen har, visner når kronprinsen kommer til London. I stedet for å kjempe hjemme, blir han henvist til et ganske stille liv ute, lenge bare avbrutt av halvårlige inspeksjoner av de spede norske troppene som trenes i Skottland og andre steder.

Som Rem viste i første bind, gjorde Olav det svært vanskelig for ettertiden å forstå hvem og hvordan han var. Han brant og ødela mye av det som i dag ville vært viktig kildemateriale. Brevene mellom ham og kronprinsesse Märtha er også borte.

I mangel på nærhet til mannen i Storbritannia, går Rem tettere på kvinnen i USA, hvor det ikke var like lett for en kongelig å leve usynlig. Gjennom hele boken beskriver Rem hvor oppsiktsvekkende tett vennskapet mellom president Roosevelt og Märtha var. Likevel avviser han nokså kursorisk at de hadde et romantisk forhold. Han skriver at et slikt forhold «er av flere grunner usannsynlig», uten å gå nærmere inn på disse grunnene, eller hvorfor det usannsynlige likevel ikke kan være det korrekte.  Derimot viser han – i motsetning til tv-serien om Märtha – hvor minimal innflytelse både hun og Olav hadde på USAs krigspolitikk. Det øvrige maktapparatet i Washington lot seg ikke påvirke av litt kongelig glans, selv om presidenten var fascinert.

Stillestående

Selv om Olav fikk større oppgaver mot slutten av krigen, ble eksiltilværelsen til dels ganske stillestående både for ham og familien. Det er ikke til å unngå at dette smitter over på leseren. Tore Rems til tider minutiøse gjengivelse av det riktignok luksuriøse hverdagslivet får boken til å fortone seg lengre enn den burde være. 

De til dels svært kritiske kommentarene til overadjutant Oswald Nordlie gir en forfriskende syrlighet til tekstens oppramsing av champagnelunsjer, late sommerferier, kinobesøk og elegant shopping. Gjennomgående er det dårlig stemning mellom konge og kronprins og deres nærmeste stab. De kongelige er selvopptatte og lite empatiske, og har vanskelig for å se hvor hardt rammet også deres underordnede er av krigens adskillelse og angst. Når Rem gjengir så mye av både Nordlies og andres misnøye, er det lett å mistenke ham for å sympatisere med klagene uten at han sier det i klartekst. Direkte oppsiktsvekkende er kong Haakons oppførsel når bilen han sitter i, kjører i hjel en syklist. Det er ikke folkekongen som blir sittende igjen i bilen og nekter de underordnede å gjøre det eneste naturlige.

En jublende folkemasse ønsket kongefamilien velkommen tilbake til Norge 7. juni 1945. Fra venstre kong Haakon, kronprinsesse Märtha, prinsessene Ranghild og Astrid, prins Harald og kronprins Olav. Haakon og Olav gjør honnør. Helt til høyre står kong Haakons adjutant, kommandørkaptein Reidar Gram Bruusgaard.

Symboler

Men verken svak empati, mangel på konkrete oppgaver eller surmulende adjutanter kunne hindre at Olav og Haakon ble de fremste symbolene på norsk motstandsvilje. Langt på vei var dette et resultat av bevisst propaganda. Med et stortingsflertall som sviktet og en upopulær regjering kunne ingen samle folket sterkere enn kongen og hans sønn. Skildringen av begges hjemkomst våren og sommeren 1945 viser hvorfor opposisjonen mot monarkiet var lammet for generasjoner framover. Og hvorfor Olav også senere så ofte trakk i militæruniform.

Det er en svakhet ved boken at den er så refererende. Rem holder seg tett på kildene, med de konsekvenser det får for den språklige rytmen. Innimellom dukker det opp noen riktig fine formuleringer og elegante understatements, men når hovedpersonens stemme er så svak på grunn av det manglende kildematerialet, burde biografens vært tydeligere. Mindre referat og flere engasjerte kommentarer ville gjort en god bok enda bedre. 

Publisert:

Bokanmeldelser

  1. Glimrande krigshistorie! (ikkje minst for nye lesarar)

  2. Han hadde stor suksess med krim fra 60- og 70-tallet. Den nye serien lover godt

  3. Gammal nazist blir som ny

  4. Jo, dette er smalt. Men det er bra!

  5. Framtidsthriller med russisk avhopper til Norge

  6. Anmelderen har ikke alltid vært begeistret for henne, men denne gang!

  1. Bokanmeldelser
  2. Litteratur
  3. Anmeldelse
  4. Bokanmeldelse
  5. Kong Olav 5.