Jazz eller razz?

Thom Yorke gjør fortsatt sitt beste for å ikke bli likt.

Radioheads Thom Yorke og Jonny Greenwood går sammen med jazz-alibi slæsj trommeslager Tom Skinner fra Sons of Kemet for å lage musikk du aldri vil helt forstå.
  • Tor-Arne Vikingstad
    Tor-Arne Vikingstad
    Journalist
Publisert: Publisert:
Grade: 3 out of 6

The Smile: «A light for attracting attention» (XL)

I ny og ne smeller noen en vin på bordet. Med de dypeste nyanser, lagret i 23 år på et herberge for utstøtte pseudomunker i Livigno-Alpene. Druene er plukket for hånd av en enarmet banditt, skrellet av en sveitser med skitne negler, trampet av en enke med liktorn og lagret i gamle 5-liters bensinkanner.

Så smaker det ingenting. Eller så smaker det vondt.

Kjenner du nyansene? Var ikke den helt usedvanlig god, ja, nesten så den grenser til sublimiteten?

Nei. Og sånn er det å lytte på 13 låter av The Smile, bandet hvor forventningene står langt over mosen på takpannene. Når nesten halve Radiohead og en noe ukjent jazztrommis fra Londons undergrunn slipper et debutalbum, så vender verden blikket opp og frem.

Jammerskrik begravet i kirkeklang

Spørsmålet er om verden lar albumet spinne mer enn én gang, med sin 80-talls rockevokal dynket i vokal over selsomme akkordvendinger.

Og det er bare å sette seg ned å telle. Her er prim-, odde- og partall i tredobbel taktsignatur med lange jammerskrik begravet i kirkeklang eller mumling. De som allerede er frelst av Yorke vil fortsette å tro og be. De introverte vil finne trøst i susete synthesizervegger og søvnøre pianoballader. Men i dette herberget er det ikke plass til så mange flere.

Bandet viser likevel at de kan skrive låter, på nummer som «Free in the knowledge» og «You will never work in television again». The Smile letter på skjørtet med et lurt blikk og viser verden at de kan hvis de vil.

Men de vil ikke denne gangen.

En ulidelig trippeldate

For de kan lage låter, altså Thom Yorke, Jonny Greenwood og jazz-alibi slæsj trommeslager Tom Skinner fra Sons of Kemet. Men i motsetning til andre supergrupper som ser muligheten til å skeie litt ut, har The Smile vendt blikket enda lengre innover. Dette er i beste fall en musikalsk utskeielse for jazzstudentene på Bjergsted, om man har en forkjærlighet for en god, gammeldags «yeah» over trommer, brass og bass i rytmer som må skrives ned for å forstås.

Men kvalitet er det, selv om jazz er og forblir jazz. Produksjonsnivået er skyhøyt, mye takket være Radioheads sjette medlem i Nigel Godrich, som i sin tid debuterte med OK Computer. Det låter veldig bra.

Men smaksløkene higer etter en fruktig (og billig) Gato Negro i godt lag, fremfor en kuriøs flaske til tusenlappen som pent puttes på bordet i en ulidelig trippeldate en lørdag hvor man heller ser mot nærmeste vindu fremfor neste sårt tiltrengte samtaleemne.

Sånn. Verden har fått nok av store musikalske navn som dypdykker i jazzens umuligheter, akkurat som den har fått nok av anmeldere som sammenligner musikk og vin. Nå går vi videre.

Billighylla på polet

Ryktet skal ha det til at mens andre 90-talls suksesser brukte pengene sine på dop, hus, damer og biler, brukte Radiohead dem på studio og utstyr. Et annet sier at mens Kurt Cobain gjorde sitt beste for å skrive en god poplåt, mens Thom Yorke sa seg lei av å hige etter neste suksesslåt.

Altså, The Smile er ikke helt statister i Radioresepsjonens «Er det jazz eller razz?»-sketsj fra 2011. Men når de flinkeste folkene som finnes, de som har skrevet og fremført verdens største og beste låter, låser seg inni seg selv og forblir der, ja, da går resten av oss i billighylla på polet.

Beste spor: «You will never work in television again», «Thin thing».

Publisert:

Plateanmeldelser

  1. Etter at faren kollapset, fant Kevin Morby fram en eske med gamle familiefoto

  2. Skrem­mende lettvint, men herlig fengende

  3. Fine sanger fra Geir Zahl

  4. Vokalisten som tåler alt

  5. Thom Yorke tvinger deg mot billighyllen på polet

  6. Albumet er en eneste stor singel

  1. Plateanmeldelser
  2. Plateanmeldelse
  3. Anmeldelse