To fine ting

Jeg var ganske rolig, hadde det først og fremst kjekt på tredje prøve. Det var humor. Hadde litt leirskolefølelse. Men så, de to siste dagene, knyttet det seg i magen. En merket på alle at det nærmet seg et resultat. Alle ble litt ko-ko, forteller Pia Tjelta.

Publisert: Publisert:

Pia Merete Tjelta. Foto: Finn E. Våga Foto: Finn E. Våga

Denne artikkelen er over 19 år gammel

Pia Merete Tjelta, 22 år, Grannes Pia framførte en monolog basert på dramaet «Fri» av Marsha Norman på første prøve. Til andre leste hun en tekst av Torvald Tu og sang Duke Ellingtons «Come Sunday». Jeg følte at jeg hadde kommet på rett sted i løpet av tredje prøve, at jeg ikke dreit meg ut. Selv om det er umulig å si. Det er så utrolig lite som skiller. Men jeg hadde en god magefølelse. Magefølelser er viktige saker. Pia Tjelta kom inn! Da hun fikk vite det, begynte hun å grine. Hun gråt i tre timer. Det var noe mer. Jeg var redd for å komme inn: Jeg visste at jeg var med barn. Hadde jeg sagt det, hadde jeg aldri kommet inn. Dessuten fant jeg det ut mellom to prøver. Jeg grudde meg masse til å fortelle det, da det viste seg at jeg kom inn.

En av lærerne reagerte kjempepositivt. «Dette trenger denne skolen å forholde seg til». Ellers var det ganske vanskelig. Jeg var likevel ikke redd for å fortelle det fordi jeg mente jeg hadde så mange rettigheter på min side. Det hjalp også at kjæresten min har gått på Teaterhøgskolen. Han vet hva det går ut på. Den løsningen vi er kommet fram til nå, er den beste. Pia skal gå for fullt fram til jul, skal så ut i full permisjon fram til august neste år, da hun begynner med aktiv permisjon.

Januar 2002 begynner hun for fullt igjen. Det blir litt mye med meg, men sånn har det alltid vært. Det eneste som er trist er at jeg ikke får fullføre skolen med dem jeg kom inn sammen med. Etter endt Steinerskole reiste Pia til Sverige der hun i to år turnerte med Slàva-teatret. Et fysisk friteater der hun jobbet mye med sang. Dermed skulle hun bli popstjerne. Litt senere ville hun bli barnevernspedagog.

Så kom «Mongoland» (Pia har hovedrollen i denne lokale spillefilmen sammen med Kristoffer Joner) og da ble jeg fast bestemt på at det var sånn jeg ville ha det. Jeg brukte lang tid på å erkjenne at jeg faktisk ville bli skuespiller. Det hun gruer seg til, er å lære østlandsk. Alle må lære seg en ny dialekt og må helst snakke østlandsk. Det sliter jeg kraftig med. Jeg skal inn i to fantastiske ting jeg ikke vet noe om. Men jeg er fast bestemt på å greie begge.

Publisert: