Pønk uten pønken

Skambankt har endelig funnet roen i sin nye drakt.

Denne artikkelen er over to år gammel

Skambankt: «Jærtegn» (Indie recordings)

Da Skambankt i 2019 annonserte at de skulle gi ut et helakustisk album var forventningene høye, men da «1994» kom synes jeg bandet ikke dro strikken langt nok.

Låtene var for like originalversjonene og man kan gå så langt som å si at det tidvis var kjedelig. Låtene var fine, og en god gest til fansen, men utover det var det lite nytt å melde.

Med «Jærtegn» fortsetter Skambankt sin musikalske reise med rocken som et parentes, et verktøy, istedenfor en nødvendighet. På «Jærtegn» er de heller ikke bundet til egne kriterier, som følge av dette blir resultatet mye mer interessant enn «1994».

Her finner man flere nye låter enn på «1994», samtidig som eldre låter i ny drakt er å finne. Strykerne og blåsere har fått mer plass her og det er kjærkomment. Lydbildet er også mindre monotont. Bandet viser flere følelser og mer bredde – endelig viser de at de faktisk er komfortable med å legge støyen og den hardeste rocken på hylla.

Terje Winterstø Røthings stemme er nok best akkompagnert med høylytt gitar og rock i monitor, men gode tekster og et interessant lydbilde redder vokalen som tidvis vakler, men som likevel overbeviser.

På «Jærtegn» finner vi ulike låter i form, sjanger og innhold. Noen minner om viser med countrypreg. Andre pirker borti det gamle Skambankt, mens noen tar i bruk elementer fra powerpop og indie, og sender tankene mot band som Hjerteslag og Beachheads.

Pønken er ennå til stede i tekstene. Kritikken rammer både religion, individer, eget individ og samfunnstendenser generelt. Selv om lydbildet er mer nedstrippet enn det vi er vant til, hører man ennå Winterstøs irritasjon og desperasjon. Samtidig finner man så klart kjærlighet mellom og i linjene.

«Jærtegn» er et bevis på at Skambankt er et band som ennå kan lære nye triks. Albumet er en gyllen middelvei mellom hardrock og helakustisk, pønkerne på «Skamania» og trubadurene på «1994».

Vakkert, overraskende og ærlig.

Beste spor: «Én av en million», «SOS», «En skjebne som slår».