Den løgnaktige familie

ROMAN: Vigdis Hjorth blottstiller oppvekst på forstillelsens hjemmebane.

Vigdis Hjorth er aktuell med romanen «Femten år».
  • Jan Askelund
    Jan Askelund
    Forfatter og litteraturkritiker
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Vigdis Hjorth: Femten år. Den revolusjonære våren. Roman. 184 sider. Cappelen Damm.

I Vigdis Hjorths (1959, debut 1983) digre romanforfatterskap er familieproblemer og konflikter et hovedtema. Det har ikke bare gitt henne mange trofaste og hengivne lesere, men også forårsaket vedvarende brudd og brudulje med egne familiemedlemmer som leser henne som en utleverende og løgnaktig rapportør fra sin egen, faktiske oppvekstfamilie, med foreldre og søsken.

Det kan likevel ikke være mange litteraturhistoriske eksempler på at en søster skriver en hel roman som motskrift til en annen søsters roman, som Helga Hjorth for fem år siden gjorde med «Fri vilje», i reaksjon på søsterens Vigdis’ «Arv og miljø», om incest, arveoppgjør og livslang familiær fortielse.

Sommerens «Femten år» (med en ikke helt god undertittel, «Den revolusjonære våren») er en medrivende fortelling som i høyt tempo og glassklart språk driver leseren sammen med hovedpersonen Paula gjennom dager, høytider og år, i lag med foreldre, en hjertevenninne, besteforeldre – som (de siste) blir tørrere og tørrere for hvert år. Paula er et sprudlende barn, etter hvert en ungdom, som ser og opplever intenst, oppriktig spørrende og nysgjerrig på alt og alle.

I lengste laget er likevel målet hennes at «ikke noe særlig skal skje», så godt som hun synes livet nå er. Men det var da hun ennå «ikke hadde ord for tankene» sine. Det skal hun få i løpet av romanen: Paula er en person som åpent og frimodig går helt opp i folk og situasjoner. Hun er ærlig, og blir derfor uendelig såret – men også oppbrakt og sint – når hun innser at andre ikke er det, mor, far, søster, besteforeldre.

Det sviket hun tvinges til å oppleve, er «Dei vaksnes løgnaktige liv», som en roman av Elena Ferrante heter på norsk (Samlaget 2020), og som Hjorth sånn sett kunne ha gjort til sin i denne flotte romanen om religiøst bigotteri, overanstrengelse og skrekkslagen fortielse, gjerne om det som for andre enn Paulas familiemedlemmer er bagateller. Eller, slik Paula undrer seg over de brutale meningsløshetene og fortielsene: «alle lot som, for hvem, for hva?»

Løgnene, tillitsbruddene, forstillelsene i heimen opplever Paula som uopprettelige, og hun «forsto at for henne var det over for alltid». Hva de besto i, vil det være leserens pinefulle glede å finne ut av, i en roman med treffende tidsmarkører fra tida for forfatterens egne oppvekstår. 

Publisert: