Svak stjerneglans

TV2-s juleserie «Julestjerna» har gode tilløp, men virker litt uinspirert.

Odin Waage og Ameli Agbota spiller to artister i desperat pengenød, som ikke har stått på scenen på lenge.
  • Kine Hult
    Kine Hult
    Journalist
Publisert: Publisert:

Julestjerna

Norsk adventsserie i 6 deler. Premiere på TV2 fredag 3. desember. Serieskapere: Julie Skaufel og Miriam Larsen. Regi: Torstein Bjørklund. Skuespillere: Odin Waage, Ameli Agbota, Dennis Storhøi, Abdulhakim (Hkeem) Hassane, Hilde Lyrån, Lisa Tønne og Håvard Bakke. Anmeldelsen er basert på det første fire episodene.

Grade: 4 out of 6

Det er ikke noen utpreget uvanlig ved å føle at man har sett det før når en ny juleserie eller -film dukker opp på skjermen. Det ligger på sett og vis i sjangerens natur. TV2s «Julestjerna» er i så måte ikke noe unntak, selv om vrien med en slags juleversjon av «Stjernekamp» er et artig grep.

Handlingen i serien dreier seg altså om en fiktiv, tv-sendt sangkonkurranse, hvor åtte kjendiser skal konkurrere om en premie på 500.000 kroner. To av deltakerne trenger disse pengene desperat, mens de andre har litt andre årsaker til å delta, noen mer vagt formulert enn andre. Det oppstår også litt søt musikk på tvers, og man forstår ganske tidlig hva slags konfliktlinjer det legges opp til. Man forstår også fort hvilke av artistene som er fyllstoff og artige sidekicks, som bare er med for at noen må ryke ut i de første rundene av konkurransen.

Dennis Storhøi spiller en artist som har karrieretoppen et stykke bak seg, litt som han gamle popstjernen i «Love, Actually». Her sammen med sin tidligere manager, spilt av Lisa Tønne.

Avdanket stjerne med kort lunte

En av seriens styrker er et meget kompetent lag av skuespillere. Dennis Storhøi er glimrende som den fallerte og utspekulerte crooneren med kort lunte, og Ameli Agbota og Odin Våge klarer å gi troverdighet til to artister som hver på sin måte sliter i privatlivet.

Det er egentlig litt synd at serien er så kort som den er (seks episoder på i underkant av halvtimen hver), for det er gir oss ikke tilstrekkelig med tid til å komme innpå de sentrale karakterene. Det tvinger serieskaperne til å ta mange forenklende snarveier, som ofte fører oss ut i det forutsigbare og på grensen til klisjéaktige.

Gravalvorlige veganere og krenk-o-rama

En del av humoren sitter greit, men det er også en del som ikke treffer blinken. Folk som finter ut konkurrenter ved å ha avføringsmiddel i teen er ikke akkurat grensesprengende, og harselaset med gravalvorlige veganere og politisk korrekte oppgjør med teksten i «Baby, it’s cold outside» virker allerede utdatert.

Et mer vellykket element er skråblikket på en del kyniske sider av artistbransjen, noe som ved flere anledninger formuleres godt av Lisa Tønne i en morsom birolle som agent.

Serien er best når den blottlegger de sentrale karakterenes sårbarhet, og den gode julefølelsen begynner å nærme seg etter hvert som de på ulikt vis skakkjørte artistene løfter hverandre ut av håpløsheten og ensomheten. Da kan det noen ganger begynne å funkle litt i dette stjernelaget.

Publisert:

Film- og tv-anmeldelser

  1. «Swan Song» hyllar eit homse­ikon – men hylling på film er trøblete greier

  2. Overdådig dokkefilm

  3. Fascinerande doku­mentar om verdas vakra­ste gut

  4. Til alle utol­modige: Denne fil­men har vore verdt vente­tida

  5. Blodfattig monster-moro

  6. Dette er den typen film hvor det ikke er noen voksne hjemme

  1. Film- og tv-anmeldelser
  2. TV-anmeldelser
  3. Anmeldelse