For få høydepunkt. For mye belæring

BOK: Litt for langdrygt og tamt om velkjente, kjære skikkelser i en ny tid.

Lars Saabye Christensen er aktuell med et «ekstrabind» i romanserien «Byens spor».
  • Steinar Sivertsen
    Steinar Sivertsen
    Litteraturkritiker
Publisert: Publisert:
Grade: 4 out of 6

Lars Saabye Christensen: Byens spor Jesper og Trude. Roman. 461 sider. Cappelen Damm.

For meg som har anmeldt 27 av bøkene til flittige, allsidige, hyppig prisbelønte Lars Saabye Christensen (f. 1953, debut 1976), som aldri nøler med å nevne han som en favorittforfatter, og som kastet seks på den hersens terningen i møte med f.eks. «Skyggeboken» (2019) – det som ble lansert som avrundingen på trilogien «Byens spor» – må dessverre konstatere at årets ekstrabind i soga om Jesper, Trude, Stine og deres nærmeste oppleves som en nedtur.

Som i «En alminnelig nordmann», den første romanen forfatteren sendte ut i 2021, legges synsvinkelen til et majestetisk «vi» som i beste meta-litterær stil kommenterer, drøfter, dissekerer den litt for ordrike teksten som ruller av sted. Heller enn å finne denne tekstorienterte belæringen interessant, opplever jeg den oftest som krampaktig «flink», omstendelig, påtrengende. Det er verre.

Nå er Lars Saabye Christensen en for dyktig forteller til å sende fra seg en diger roman uten kvaliteter. Vi står overfor et målbevisst tegnet portrett av Oslo, en by som har forandret seg radikalt fra 1940-tallet fram til 1981 da Trude, ganske uventet, som avslutningen på denne såre familie- og kjærlighetshistorien, tar bursdagsbarnet Jesper, født 1941, med seg til Comosjøen slik at spørsmålet han reiser innledningsvis, under begravelsen til Maj, omsider kan besvares.

Som en av mange meta-kommentarer slår fast, er denne melankolsk klingende historien om et knippe overvintrete, kjære romanpersoner «presset sammen til et stoff laget av blant annet minner, rykter, adresser, navn, gater, strekninger, samtaler og drømmer». Her slår den allvitende «vi»-fortelleren – «minnenes bobestyrer» – f.eks. fast at pizzaen og McDonald’s inntar Oslo, kulden setter seg i kropp og sinn, Ewalds og Majs gamle arbeidsplass Dek Rek bukker under, den lokale slakteren må vike plassen for et firma som selger pengeskap, hippiene fra 60-tallet, de som med bar overkropp spilte akustisk gitar i Slottsparken, i dag opptrer som vindskeive, hulkinnete junkies på Egertorget.

Det gjennomgripende budskapet er: Alt var bedre før. Det er nok slik at «Vi må minne oss om minnene for at vi ikke skal glemme dem». Men i denne romanen bidrar alle tilbakeblikkene på tida som var, sjelden til ny innsikt, dessverre. Det meste likner på svake ekko, tamme repriser, sammenraskete «rester» av et stoff fortelleren «varmer opp» med språket sitt (jf. «Skyggeboken») – og det til tross for at også denne Saabye-teksten tidvis vet å kunne holde igjen, antyde, varsle, skape fantasieggende, mørke rom, i bevisstheten om at det som virkelig kan «ødelegge» en fortelling er å fortelle alt.

Litt for mange av scenene i boka er for utflytende og burde ha vært strammet inn. Men noen opptrinn tar tak – som da Jesper holder en uortodoks tale i Majs bisettelse. Eller når fortelleren med lavmælte, ømme ord skisserer enkelte vemodig vakre tosomhetsscener knyttet til Jesper og Trude, voldtektsofferet Stine og den Gaustad-ansatte ekskjæresten Are. For ikke å glemme Trudes frenetiske angrep på arbeidsgiveren sin, billedhoggeren Carl Ask, som i et avisintervju kom i skade for å kalle henne «sekretær» i stedet for «assistent».

Jeg ser ellers ikke bort fra at noen lesere vil kunne ha glede av å følge Jespers håndtering av tre pianoelever, Stines erfaringer som vakthavende lege ved voldsarenaen Oslo legevakt, den stadig mer feite, forkomne slaktersønnen Jostein Melsoms surrete ferd fra Oslo via Sverige til Hurdal og tilbake igjen.

Den metafororienterte poeten Lars Saabye Christensen imponerer ikke like mye som i sine mesterromaner. Men han kan fortsatt slå til med originale bilder og elegante, aforismeaktige utsagn – som når den døde Maj kalles en «fotsid fele», kirketjeneren blir en «handelsreisende i aske», notisboken omtales som et «leksikon» eller et «bibliotek», dørene blir «veggenes vinger», når det for fortelleren gjelder å «få sorgen på rett spor», når den vidunderlige nye verden utstyres med en «kodelås han ikke kan tallene til».

Dikteren har tidligere minnet oss på at «Livet er den tiden det tar å dø», og at «klokken» derfor er et symbolsk grunnmotiv i forfatterskapet. Dette ser man også i denne romanen hvor et gammelt ur og refleksjonen omkring begrepet «tid» stadig dukker opp – igjen og igjen og igjen. Til overmål, spør noen meg.

Samtidig ser jeg jo at symbolsk ladde ledemotiv à la Saabye igjen spres nedover sidene. Det dreier seg her om ord som «skjerf», «torso» og «postkort», «piano», «sirkus» og «karneval», Satie, Debussy, John Travolta, svenske danseband, Eivind Groven, «Svake mennesker» og «Visa från Utanmyra», Hippokrates, Kim Karlsen og Montale, Per Palle Storm og Sivert Donali.

Lars Saabye Christensens signatur er med andre ord ikke fraværende. Men i denne teksten fungerer knapt alle referansene, gjentakelsene, tilbakegløttene like godt som når forfatteren ligner mest på seg selv, altså er på sitt beste.

Publisert:

Bokanmeldelser

  1. Godt skrevet om menn i krise

  2. Korona, som opplevd av Camilla

  3. Stolt pakistanar, stolt nordmann

  4. Den nye krimdronningen

  5. Heidi Furre maser på leseren, og det er vellykket

  6. Så galt kan det gå når en voksen tukler med barn

  1. Bokanmeldelser
  2. Bokanmeldelse
  3. Roman
  4. Litteratur
  5. Lars Saabye Christensen