Få opp øynene for Alan

Blir han popstjerne nå, Alan Skurtveit? Nja, neppe, men han lager virkelig gode album.

Her ser du (deler av) Alan Skurtveit, en litt bortgjemt popskatt fra Stavanger.
  • Leif Tore Lindø
    Leif Tore Lindø
    Journalist
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

The Teeny Tiny Think Tank: «What» (Forte Music)

Alan Skurtveit er ikke en mann som roper veldig høyt etter oppmerksomhet. Han har ikke et navn mange kjenner utenfor musikkbobla, og det er for gale, for mannen lager god musikk. Veldig god musikk.

Litt bakgrunn: Alan Skurtveit, hvis hele navn er Albert Kenneth Skurtveit Jespersen, finner du på plater og prosjekter med Leif & Kompisane, Sardines, Mods, Smalhans, Matti Røssland, Rønnaug Foss Alsvik og Stavangerensemblet. Navnet er/var også knyttet til West Audio-systemet. Han har med andre ord holdt på en god stund.

De første soloalbumene hans er gitt ut under navnet Hyclan Ludu, med titlene «Albert’s alibi» (1995), «According to Albert» (2011) og «Always about Albert» (2016). Det er gode plater alle tre, men virkelig bra ble det etter at han byttet artistnavn til The Teeny Tiny Think Tank. For to-tre år siden ga han ut albumet med det snåle navnet «Jack plastic nut washer», et flott oppkok av popmusikk som han – originalt nok – avsluttet med en versjon av «Vår Gud han er så fast en borg».

Snålt, men skikkelig fint.

Rett før påske smøyg han ut en ny utgivelse, denne gangen med tittelen «What». Uten spørsmålstegn. Her fortsetter han å presentere aldeles finfin popmusikk med mange av de samme adelsmerkene som han har hatt tidligere.

Original

Han er original, på ekta, men ikke på en kårni og rar måte. Skurtveit lager popmusikk på den måten man laget popmusikk på før programvaren tok helt over. Melodiene er ofte enkle, lette å følge og lette å huske. Rundt dem fyker gitarer og tangenter av ymse slag, noe uptempo og travelt, andre ting er nedpå og forsiktig.

Noe er 80-tall, noe er 90- og 2000-tall, og mye er tidløst skrudd sammen. «Merry», for eksempel, er bare en fin sang som passer når som helst de siste 40 årene. «To be» er seig og småmørk. «Limbo» er lett og luftig. «Italian wine» er litt av alt. Og igjen overrasker han med et sistespor, denne gang en slags vuggesang der det nynnes og ralles over varsomt piano.

Skurtveit spiller mye selv, og han synger veldig godt. Stemmen er behagelig, med en fin falsett som han kan dra av gårde opp i de høye skylagene med. Som hjelpemannskap har han hatt med seg Ingfrid Straumstøyl Råheim, Inge Engelsvold og Børge Fjordheim, heller ikke det utprega biringe folk på sine felt.

Sammen har de laget et album som er tett der det skal være tett, luftig der det trenger luft og altså originalt. For hva ligner dette på? Tja, si det? Vi har hørt mange av disse vendingene, mange av lydene og mange lignende komposisjoner før, gjennom flere tiår, men her ligger det genuin originalitet i bunn.

Hemmelighet

Popmusikk trenger ikke være veldig komplisert for å funke. Tvert imot. Det enkle, letthørte utgangspunktet er stedet å starte. Men hvis den skal være en stund, hvis man ikke skal bli lei av å lytte på den etter to forsøk, trenger den noe mer. Denne planken treffer Alan Skurtveit veldig godt.

Her er det masse greier å bite seg merke i på runde fire, fem og seks. Han utnytter også albumformatet fint med å legge den veldig streite «Familiy» rett før «I don’t remember», en sang der det pipler og syder og koker med alskens greier.

Alan Skurtveit er en godt skjult, lokal liten hemmelighet. Innsalget på dette albumet var kledelig beskjedent: Åokei…. nytt album ude nå, unnfanga og udklekka onna pandemien, å e så heldige å ha fått livgivende hjelp av den her gjengen med fabelaktig fine folk.

Han blir neppe popstjerne. Han vil neppe bli popstjerne. Men han fortsetter å lage gode plater, det skal han ha.

Beste spor: «To be», «Italian wine», «Dreaming».

Publisert:

Plateanmeldelser

  1. Etter at faren kollapset, fant Kevin Morby fram en eske med gamle familiefoto

  2. Skrem­mende lettvint, men herlig fengende

  3. Fine sanger fra Geir Zahl

  4. Vokalisten som tåler alt

  5. Thom Yorke tvinger deg mot billighyllen på polet

  6. Albumet er en eneste stor singel

  1. Plateanmeldelser
  2. Musikk
  3. Plateanmeldelse
  4. Anmeldelse