Kan selvmordet begripes?

I beretninga om eget selvmordsforsøk viser Oddvar Vignes fram hvor vanskelig og livsavgjørende en glipe av åpenhet kan være.

Oddvar Vignes har skrevet en sterk bok om en tematikk som fortsatt er vanskelig å snakke om for mange.
  • Anna Serafima S. Kvam
    Litteraturkritiker
Publisert: Publisert:

Oddvar Vignes

Sjølvmordsforsøket
170 sider

Samlaget

Grade: 6 out of 6

Noen ganger er det vanskelig å sette et terningkast, for en del stoff som fyller bøker, kan ikke bedømmes som mer eller mindre interessant; det fortjener vårt oppmerksomme sanseapparat som medmennesker, uansett. Det som kan vurderes, er formen historien får. Sørger fortellingens struktur og måte for at historiens stoff trenger gjennom lydmuren? I Oddvar Vignes’ tilfelle – en beretning om forfatterens eget selvmordsforsøk – er svaret ubetinget ja.

Vignes (f. 1980) vokste opp på Finnøy med gode, stabile familieforhold. Likevel fant han seg ikke helt til rette i det knøttlille lokalmiljøet – ble aldri «ein del av gjengen og av forteljingane». Men etter noen flakkende ungdoms- og studieår var Oddvar i Oslo med jobb, leilighet, gode kollegaer og samboer. Boka forteller om livet fram til denne livsfasen, og om en skarp kontrast mellom Vignes’ ytre sett vanlige, ganske vellykkede liv og et nattsvarte indre: Som 29-åring befant han seg alene på et hotellrom, etter å ha planlagt selvmordet over flere måneder. Da han våkner etter forsøket, begynner flere år med hardt arbeid for å sette livet tilbake «i ein samanheng».

En sjelden fortellerposisjon

Vi snakker nok for lite om selvmord, problemets omfang tatt i betraktning. I den grad forfattere har brutt stillheten de siste årene – som Tiril Broch Aakre i «Mødre og døtre» (2019) og Hilde Kvalvaag i «Djuphavsslettene» (2022) – er det de etterlatte som tar ordet. Når Vignes er førstepersonen både i form og stoff, gjør det boka til sjelden vare. Han gir ansikt til menneskene bak statistikkene – særlig dem som får overskriften «det kom som lyn fra klar himmel» over ettermælet. For Vignes var jo en av dem som så ut til å «mestre» livet, som sprudlet i kompisens bryllup rett før katastrofen, gikk på jobb og reiste hjem til jul. Spørsmålet som møter ham etterpå, som dirrer under teksten – slik det dirrer i så mange av oss som kjenner noen som har valgt å dø – blir derfor: Hvorfor?

Vignes vil ha leseren til å forstå at for noen er lengselen etter å forsvinne reell, intens og ikke «berre eit rop om hjelp». Målet om å skape forståelse er bokas insisterende utsigelsespunkt. Og det mangler ikke elementer som sammen gir en viss ytre forklaringskraft til Vignes’ nedadgående spiral og eskalerende depresjon: en tilbakevendende utenforskapsstemning, tidlig dagdrømming om «å forsvinne helt», en ubestemmelig følelse av at hans menneskeverd var knyttet til ytre prestasjoner. Dessuten ble han altfor tidlig gjort kjent med selvmordets mulighet: En venninne tok livet av seg i 7. klasse.

Maskespillets mur

Oddvar håndterte dessuten problemer med å ta på seg «ei maske». Arbeidet som krevdes for å opprettholde maskespillet, forsterket problemene – utmattelse, dårlig økonomi og middelmådige jobbprestasjoner. Problemene forsterket igjen behovet for å lyve. Til slutt var ikke den onde sirkelen til å bryte: Oddvar var overbevist om at han, når alt ble «avslørt», vil utgjøre en så stor belastning for dem som elsker ham, at han like godt kunne forsvinne. Etter selvmordsforsøket tar det også mange år før Vignes greier å lene seg mot sine nære.

«Sjølvmordsforsøket» handler altså om behovet for åpenhet i nære relasjoner. Han sannsynliggjør også at vi kan trenge mer offentlig åpenhet for å gi folk språk og mot til å vende seg mot en nær når livet røyner på. Samtidig viser han hvilken varsomhet som kreves for ikke å overrumple, overforenkle eller ende i det altfor sensasjonspregede når intenst private erfaringer skal slipes til offentlige ytringer. For å lykkes med dette formarbeidet er kanskje tid det viktigste verktøyet.

Tida som har passert gjennom et drøyt tiår etter Vignes’ krise, sikrer at boka ender overraskende ambivalent. For svarer egentlig Vignes på det store «hvorfor»? Avslutningsvis må han konstatere at han gjennom skriveprosessen har «innsett at det er eg som har tatt feil. Eg skjønar heller ikkje lenger kvifor eg måtte døy». Dermed demonstrerer han et avgjørende poeng: Det er vanskelig, for ikke å si umulig, for noenlunde fornøyde mennesker – Vignes blant dem – å leve seg inn i den suicidale grunnstemningen.

Forfatteren beholder hele tida ambisjonen om å hjelpe oss til å oppdage tegn på ekstrem livssmerte, men uten å etterlate inntrykket av at dødsviljen er noe som hvem som helst kan forstå fullt ut. Han vil ha oss til å gjenkjenne, uten å påstå at vi alle faktisk kan eller skal kjenne oss igjen. «Sjølvmordsforsøket» er en varm og bunnsolid utgivelse.

Publisert: