Sterkt om depresjon

BOK: Vondt, vakkert og velskrevet om å påta seg en altfor stor omsorgsbyrde. 

Trine-Lise Rygh er aktuell med romanen «Du er min historie».
  • Sigmund Jensen
    Sigmund Jensen
    Forfatter og litteraturkritiker
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Trine-Lise Rygh: Du er min historie. Roman. 207 sider. Vigmostad & Bjørke.

I debutromanen «Hundedager» tok Trine-Lise Rygh (f. 1975) for seg omsorgssvikt. I «Du er min historie» handler det om å påta seg en altfor stor omsorgsbyrde.

Hundene er med oss også her, som ledemotiv: Hunder med atferdsproblemer blir ofte avlivet fordi de er en belastning både for seg selv og for eieren. Den kvinnelige jeg-fortelleren bor sammen med sin kronisk deprimerte mann og deres datter Lea, som har begynnende spiseforstyrrelser.

Romanen henvender seg direkte til mannen, et «du», i hvem alt har stanset opp. Vi følger dem et års tid, fra nyttårsaften til julaften, da de for det meste holder seg hjemme. Ekteskapet er skakt og disharmonisk, de sover i separate værelser, snakker nesten ikke sammen, ligger med andre på hver sin kant.

Huset er rammet av en slags sløvhet. Hun er i konstant beredskap. På et tidspunkt erkjenner hun: Lyset i meg rekker ikke til oss alle tre.

Boken er kronologisk oppbygd, kapitlene korte, ofte ikke mer enn et par setninger, språket er dempet og uten store ord og fakter, men med fine prosalyriske partier, skarpe iakttakelser og uventede vendinger. Gradvis avdekkes parets fortid og samliv, minnene blandes med den krevende nåtiden, det hverdagslige blandes med det makabre.

Det er en utbredt bruk av metaforer og sammenlikninger, henvisninger til andres fortellinger (Kafka, Coetzee, Brautigan, Primo Levi, myten om Sisyfos) og en stadig vilje til å se seg selv og situasjonen med andre perspektiver, i forsøket på å innsirkle og forklare, erkjenne og forstå. Rygh har i det hele tatt en enestående stemnings- og billedskapende evne som bringer leseren svært tett på hovedpersonens følelser og opplevelser. Sorgen og fortvilelsen springer mot leseren mellom linjene, men alltid vart, dempet, aldri høylytt eller påtrengende.

Kanskje har fortelleren også en større andel i mannens depresjon enn hun gir uttrykk for: «Før jeg dro til Karibia, og ødela alt.» Rygh forfølger ikke dette videre, men heri ligger jo i seg selv kimen til en annen fortelling.

Et sted spør fortelleren seg selv hvordan ting kan føles så trygt og utrygt på en og samme tid. Nøyaktig slik får forfatteren også leseren til å kjenne seg, idet vi dras inn og tar del i romanpersonenes frustrasjoner og fortvilelse, håp og håpløshet, som Rygh så finstemt og følsomt, vondt og vakkert formidler. Og etter endt lesning lukker man boken med den samme følelsen man våkner med etter en vond drøm, men like fullt oppløftet.

Publisert: