Når sluttet egentlig folk å synge sammen?

Vel, de begynte i alle fall på’an igjen onsdag kveld på Blyge Harry, da pub-koret ble født.

Publisert: Publisert:
  • Leif Tore Lindø
    Journalist

– Du er i et selskap, en bursdag eller juleselskap eller en samling av noe slag. Så skal det synges. Da kikker folk ned i gulvet, mumler litt og våger liksom ikke. Når sluttet vi egentlig å synge sammen, og hvorfor sluttet vi?

Nils Christian Fossdal har tenkt på dette en god stund. Han er proff sanger, høyt utdannet og mer enn en anelse benådet og begavet på sangfronten. Men dette, et pub-kor, handler ikke om de proffe. 1. januar 2020 la Fossdal ut en kort Facebook-melding: «Nyttårsforsett: Starte pubkor i Stavanger».

Så tok det fullstendig fyr.

– Jeg vet egentlig ikke hva et pub-kor er, men jeg tenkte sånn: Det er noe helt spesielt, et slags samhold, i et rom der folk synger sammen. Det gjør noe med oss. Men det skjer ikke så ofte, og sjeldnere nå enn før, tror jeg. Sånn kan vi ikke ha det.

Mellom «seriøst» og «12-øl-Tang»

På tampen av fjoråret så han en video av noe som ble kalt et pub-kor. Lav terskel, en øl eller et glass vin i hånden, og sang. Ikke veldig komplisert.

– Det skal ikke være så innmari seriøst. Det skal heller ikke være 12 øl innabords og «Tore Tang». Jeg hadde lyst å samle folk som vil synge, uansett stemme eller forkunnskaper, og bare synge.

Så gjorde han det. Og så begynte det å småkoke. Jeg vil være med. Knall, jeg er med. Jippi, når begynner vi? Komma i gang. Sign me up. Det var masse folk som Facebook-ville være med. Men alle som har luftet en tanke, eller et arrangement, på Facebook, de vet at det er lunefulle greier.

– Så det er helt ko-ko at så mange ville komme. Jeg tenkte at vi ble to-tre stykker i et hjørne, men dette... sier han til det sprengte lokalet.

Nils Christian Fossdal var forsanger og lærte bort tre stemmer. Resten gikk på pur glede. Foto: Pål Christensen

Blyge Harry i Østervåg i Stavanger tar ikke de enorme folkemengdene, men det var kø utenfor. Mange fikk ikke kjøpt billett, det ble kjapt utsolgt, og i døren ble det lokket, smisket og muligens framsatt en og annen munter trussel. Men det var smikkfullt.

Så satte de bare i gang.

Du har en venn

De bare begynte å synge av sine lungers fulle hals, med innlevelse og smil man ikke har sett siden cupfinalen. Folk sang med det nebbet de hadde med, med den luften de hadde i lungene og med en bitte liten salongpromille. Ikke mye, bare litt.

Foto: Pål Christensen

Og jammen låt det fint og, ganske umiddelbart. Det var vanlige folk, i den grad sånne finnes, som bare sang sammen. «You’ve got a friend», du vett, dem te James Taylor, eller Carole King, hvis du e pirken. Og det var fint, nesten litt rørende.

De som etter egenmelding mente de var skalaens midtbanespillere, de gikk bort dit og sang melodistemmen. De med anlegg og vilje til å gå litt i dybden, de fant sammen bortåt veggen. De lyse til sinns, og en stemme i samme leia, de møttes lengst framme.

Etter fem minutter kunne alle sangen, som alle nok kunne fra før. Etter et kvarter kunne de dype og mørke legge seg på svai i nedre del av Carole Kings klassiker. Da klokka rundet 25 minutter hadde de lyse sin stemme på plass, med maj7 og sus4 og andre små, men overkommelige, c-momenter.

Eg kan’kje synga

Etter en halvtime kunne et stappas Blyge Harry synge refrenget trestemt. Ikke noe superfancy, ingen noter, ingen latin eller formaninger om å gjøre akkurat sånn eller akkurat slik. De bare sang, og de sang fint. Et 50-talls stemmer som nok var mer enn brukbare hver for seg, men som virkelig låt flott sammen. Smil, endorfiner, varme og hygge og god, gammaldags sang. Så lenge du sang, gjorde du det riktig. Ingen sang for noen. De sang sammen.

Så var pub-koret både unnfanget, født og døpt.

– Sang er mer eller mindre i ferd med å overlates til ekspertene. Enten sier folk «jeg kan ikke synge» eller så melder de seg på «Idol» og skal bli stjerne over natta. Men altså..., sier Fossdal, og blir småfilosofisk.

En liten i glasset hører, med for dem som vil, når man synger i pub-kor. Foto: Pål Christensen

– Musikk og sang er ikke noe vi kan, det er noe vi er. Jeg hører ofte folk som sier at de ikke kan synge, men det er jo ikke riktig. Vi har ulik stemme, noen har øvd masse og har spesielt godt anlegg for det. Men alle kan synge, og mange flere burde synge.

To fluer i en smekk

Han snakker en stund om forskning som er gjort på sang. Å synge har en god effekt på helsa, både den fysiske og den mentale. Folk som synger sammen, samarbeider bedre. Sang er god trening for hjernen, og ikke minst. Man blir glad av å synge. Likevel er sammenhengene der folk synger sammen ikke så mange. Kjerkå, organiserte kor, litt på skolen og noen steder til. Men når var sist du bare satte deg ned men noen venner og sang?

Fossdal har jobbet mye med små unger gjennom Dybwigdans. De har vunnet priser for sine forestillinger, og for tankene og ideene de har bak sine prosjekter. Noe av det tankegodset, kombinert med andre tilsigende innsikter, var viktige da Fossdal bestemte seg for å gjøre alvor av pub-koret.

– Til de minste kombinerer vi en kunstnerisk idé med det sosiale, for å si det veldig enkelt. Det samme gjør vi her. Vi er sosiale dyr, og vi har alle musikken og sangen i oss. Slå dem sammen, så tror jeg det skjer fine ting.

Han fikk rett. Det var som å se en gjeng som feiret at alle hadde fått svært romslig igjen på skatten. Bevæpna med en gitar og en nesten ferdigtenkt idé bare begynte han, og folk var med fra aller første tone. Det var til og med et par-tre stykker som tjuvstartet, så ivrige var de.

Det var flere som ville inn enn det det var plass til på Blyge Harry da pub-koret hadde sin første samling. Foto: Pål Christensen

Mere, mere, mere

Så sang de, øvde og hjalp hverandre med stemmene i all vennskapelighet, tok en diskré tur innom Alexander i baren, og sang litt mer. En av de syngende, under applausen for bassrekka ved veggen, var så lykkelig at hun måtte ty til profaniteter for å hviske sin begeistring.

Kanskje var det sangen. Kanskje var det fellesskapet. Det var helt sikkert kombinasjonen. Og enda mer sikkert er det at pub-koret var en heidundrande suksess.

Og hva skjer nå?

– Kanskje skal vi ha en samling i måneden? Hver tredje uke? Hvis folk synes det var gøy, og folk vil komme? Jeg veit ikke, jeg har aldri drevet pub-kor før.

Publisert:

Les også

  1. John Grant til Tungenes fyr

  2. Slik blir jazz-våren

  3. Julie Bergan til Jærnåttå

  4. Øyvind Grong fikk Steenslandsstipendet

  5. NME: - Se opp for Sløtface-albumet i 2020

  1. Musikk
  2. Sang