10.000 barnetegninger og en ny måte å sørge på

HELGEINTERVJUET: Kong Olavs død i 1991 ga oss en ny måte å sørge på. - «Den nye måten å gjøre det på» handlet om lys, blomster og ikke minst om barn, sier kulturhistoriker Andrea Dietrichson.

10.000 barnetegninger ble samlet inn etter markeringene på Slottsplassen som fulgte kong Olavs død i 1991.
Publisert: Publisert:
icon
Denne artikkelen er over tre år gammel

– Kong Olav V døde 17. januar 1991. Da dødsfallet ble kjent, strømmet folk til Slottsplassen for å tenne lys, legge ned blomster og barnetegninger. Du har skrevet masteroppgave om dette. Hva var spesielt med denne måten å sørge på?

– I Norge har vi ikke hatt noen tradisjon for å vise offentlig sorg på denne måten før 1991. Kong Olavs død var på en måte naturlig, han var 86 år gammel, men likevel berørte den mange sterkt. I andre land, særlig katolske land, er det en lang tradisjon for å tenne lys og vise sorg offentlig. Det hadde vært ganske ukjent i Norge. Men det mest spesielle var at barna ble en så viktig del av dette. De gikk i spissen for sorgprosessen. Veldig mange barn laget tegninger og skrev hilsener som de la ned på Slottsplassen. Cirka 10.000 barnetegninger ble lagt ned sammen med blomstene og lysene.

– Hvorfor gjorde de det?

– Noe av det spesielle var at ingen organiserte dette. Folk gjorde det spontant. Det var selvsagt voksne, foreldre og lærere, som hjalp barna å finne en måte å gi kongen en siste hilsen, men det var ingen organisering bak. Da mediene begynte å rapportere om at folk spontant hadde begynt å tenne lys og legge igjen blomster og hilsener, strømmet enda flere til de påfølgende dagene. Både barn og voksne kjente plutselig et behov for å vise sorgen sin offentlig, og da fikk vi dette havet av lys, blomster og barnetegninger. Kong Olav var kjent som folkekongen, en moderne konge som var ute blant folk og framsto som både jordnær, glad og varm.

– Og dette var en ny måte å sørge på?

– Jeg kjenner i alle fall ikke til noen tilfeller før kong Olavs død der lignende har skjedd. I andre land har de hatt lignende tradisjoner, men i Norge var dette nytt. Folket tok litt regi på hvordan kongen skulle huskes, hvordan han ble omtalt og hvordan dødsfallet ville bli husket. Senere ble disse barnetegningene blant annet referert til i minneord og taler der kong Olav ble omtalt.

Andrea Dietrichson undersøkte reaksjonene etter kon Olav V’ død. Hendelsen ga Norge en ny måte å sørge offentlig på, med barna i spissen.

– Var det andre ting i samfunnet som gjorde at det ble sånn?

– Både den generelle samfunnsutviklingen og enkelthendelser har bidratt. Samme dag som kong Olav døde, gikk USA til angrep på Irak og Saddam Hussein. Kongen var svært opptatt av dette, og kong Harald har senere sagt at han tror utbruddet av Golfkrigen var en medvirkende årsak til farens hjerteinfarkt. At dødsfallet kom midt i en situasjon der en ny krig var startet - noen trodde det ville føre til 3. verdenskrig - forsterket nok folks behov for en markering.

– Hvorfor ble barna så sentrale?

– Vi må huske at synet på barndommen har forandret seg enormt gjennom historien. Ofte peker man på 1500- og 1600-tallet som den tiden der barndommen oppsto, eller ble anerkjent. Før den tid var unger bare mini-voksne som ikke hadde en plass i offentligheten. I tidligere epoker har nok både barn og voksne hatt døden tettere innpå seg, for eksempel ved at det var vanlig å dø hjemme. I senere tid ville mange skjerme barna fra døden, men i kong Olavs død ble altså barna helt sentrale. De deltok i et offentlig, nasjonalt sørgeritual. Det er også en lang tradisjon i Norge at barn er med på å symbolisere nasjonen. I Oslo ender barnetoget 17. mai i tillegg på Slottsplassen, på samme sted som ritualet etter kong Olavs død skjedde.

– Og dette ble «den nye måten å gjøre det på»?

– I dag tenker vi at slike offentlige markeringer er helt naturlige. Blomster, lys og nedleggelse av tegninger og gjenstander er mye vanligere nå. I andre land kan man for eksempel kjøre forbi steder der det har vært trafikkulykker. Man forstår det fordi det er blomster og lys der. Noe av dette har også blitt vanlig i Norge, og der har nok kong Olavs død og måten den ble markert på spilt en viktig rolle.

– Vårt siste nasjonale traume, 22. juli, førte også med seg noen lignende reaksjoner?

– Ja, det er klare likhetstrekk, selv om de to situasjonene er ganske forskjellige. Kong Olavs død var på mange måter naturlig. 22. juli var et terrorangrep, voldelig og sjokkerende. Men behovet for å sørge offentlig hadde vi begge steder, begge hendelsene berørte jo hele nasjonen. Etter 22. juli var det voksne og ungdommer som dominerte den offentlige sorgen, men samtidig var mange opptatt av at barna skulle bli forklart og inkluderes i det som skjedde, på sine premisser.

– Hva tror du skjer neste gang vi får for eksempel et dødsfall i kongefamilien, eller en annen hendelse som berører hele landet?

– Jeg tror vi vil få en lignende reaksjon som i 1991. Den måten å sørge på har på mange måter blitt sånn vi gjør det. Særlig tror jeg det gjelder samlende, nasjonale figurer som for eksempel kongen og dronningen. Folk har ulike oppfatninger av monarkiet, men kongen og dronningen er godt likt. De er folkelige, representerer alle som bor i landet og mange har sett dem og hilst på dem.

– Så uten at vi skal bli morbide, når de dør, da vil vi se et nytt hav av lys, blomster og barnetegninger?

– Det var ingen som kunne forutse det som skjedde i 1991, og det er vanskelig å si sikkert hvordan folk vil reagere neste gang. Samtidig er det mye som tyder på at folket fant noe den gangen som fungerte godt for veldig mange, noe som dekket behovene for å vise sorg og medfølelse offentlig.

Slik så det ut på Slottsplassen i dagene etter Kong Olav V’s død.

– 1991 begynner å bli noen år siden. Er det noe som har forandret seg som vil påvirke hvordan vi viser sorg offentlig?

– Sosiale medier har helt klart forandret mye. I 1991 hadde ingen Facebook der de kunne skrive meldinger, publisere bilder eller uttrykke seg. Det var heller ingen som kunne ta initiativ til markeringer gjennom sosiale medier. Folk viser sorg gjennom disse flatene i dag, noe som ikke var mulig i 1991.

– Kan vi ende opp med en lang rekke hjerter på Facebook, i stedet for dette havet av hilsener på Slottsplassen?

– Jeg tror ikke det. Vi kan nok få begge deler, men jeg vil tro at svært mange vil ønske å gjøre noe fysisk. For barnas del viste det seg at det å lage en tegning, skrive en hilsen og legge den utenfor Slottet var en god og konkret måte å vise sorg på. Dette har nok langt på vei blitt den måten vi gjør det på i vår tid.

Les også

Politisk sprikande om nytt teater

Publisert: