Her er årets beste bøker

Aftenbladet ba sine bokanmeldere plukke ut tre favoritter fra bokåret 2019. Her er svarene vi fikk.

Lars Saabye Christensen har skrevet en av årets beste bøker, ifølge våre anmeldere. Foto: Heiko Junge

Publisert:

Sigmund Jensens favoritter

  1. Foto: Anders Minge

Ferdinand von Schirach: Straff

Kritikerroste og prisbelønte Ferdinand von Schirach (f. 1964) er en av Tysklands fremste forsvarsadvokater og baserer gjerne sine skjønnlitterære tekster på egne erfaringer fra rettssalen. I korthugde, tankevekkende mesternoveller fra rettsprotokollenes moralske dilemmaer forteller Schirach nøkternt beskrivende og innsiktsfullt om mennesker i utsatte situasjoner, og viser hvordan tilsynelatende helt vanlige folk kan ende som gjerningspersoner i de mest grufulle kriminalsaker.

Les også

LES ANMELDELSEN: Fengslende fortellinger

Franzobel: Medusas flåte

På vei til Senegal grunnstøter skipet «Medusa» med 400 mann ombord. 150 mann settes på en tømmerflåte. Første natt myrdes tjue av dem. Da flåten blir funnet trettende dag, er det bare 15 overlevende. Dette er en fremragende litterær fremstilling av den største tragedien i fransk marinehistorie. De samme personer som inspirert av Voltaire, Rousseau og Diderot skulle bringe den europeiske sivilisasjon til barbarene, slakter hverandre og blir til menneskeetere etter bare noen få timer på en flåte i åpen sjø.

Les også

LES ANMELDELSEN: Mørkets hjerte

Mikael Niemi: Koke bjørn

Da en gjeterjente sommeren 1852 blir funnet død, slår den alkoholiserte lensmannen fast at hun er drept av en slagbjørn. Med den historiske skikkelsen Lars Levi Læstadius som detektiv og samegutten Jussi som hans assistent utmyntes så en suverent fortalt lapplandskrim, der refleksjoner omkring språket og verden står sentralt, og likhetspunktene med Umberto Ecos kanoniserte «Rosens navn» er mange, men der fremfor alt Niemis eget poetiske, sansenære og nyanserike språk gjør dette til en helt særegen roman om lyset og tiden, godt og ondt, fornuft og overtro, død og glemsel, og alle mulige slags menneskelige behov og lengsler.

Les også

LES ANMELDELSEN: Suveren Lapplandskrim


Steinar Sivertsens favoritter

  1. Foto: Siv Dolmen

Kjartan Fløgstad: Due og drone

Ein totalroman spend ut mellom polane «krig» og «fred», prosa og poesi, uroleg fortid, overvakingsstyrt samtid og tenkt framtid, mellom natur og kultur, kjærleik, svik og ein flyktande terrorist. Handlinga er delvis lagd til arktiske strok samstundes som det lokale og globale perspektivet blir illustrert gjennom den brokete livssoga til hovudpersonen Olav Sima, han som kan rima. Boka er ein historisk-politisk hugselapp som på barokt, underhaldande vis pendlar vidt i rom og tid, som fabulerer, fleipar, gret og refsar i skuggen av m.a. eit sjølvmord og visse historiske fakta som makt-Noreg helst vil gløyma.

Les også

LES ANMELDELSEN: Fabelaktige, fleipande, fandenivoldske Fløgstad

Lars Saabye Christensen: Byens spor. Skyggeboken

Avslutningsbindet i trilogien «Byens spor» er gripende. Et klassedelt Oslo og familien Kristoffersen, med mora Maj, sønnen Jesper og dattera Stine, står fortsatt sentralt. Ved å dekke deres liv fra 1965 til 1972 fører fortelleren oss ikke bare bak veggene til et reklamebyrå og Gaustad asyl, han skildrer også en sjølproletarisert medisinerstudent som utfører et mirakel på Slemdal, og en ung kvinne som ikke slutter å vente på kjæresten. Dessuten tar teksten opp i seg mange ekko fra tidligere Saabye-romaner, samtidig som en kreftsyk dikter griper ordet, i jeg-form, med intens, selvbiografisk glød i formuleringene.

Les også

LES ANMELDELSEN: Et menneskelig speil i dødens skygge

Torkil Damhaug: Se en annen vei

Hovedhandlingen i denne psykologiske thrilleren utspiller seg i Budapest i oktober 2019. Der møter vi Marlen, en norsk medisinerstudent som sju år tidligere opplevde at en robåt kantret, med et traume som resultat. Opprullingen av de sjelelige spenningene som styrer hennes og andre aktørers hverdag, blir både spennende og elegant formidlet, ikke uventet siden Torkil Damhaug er utdannet psykiater og en språkkunstner av rang. Ellers framstår dagens Ungarn ikke bare som voldelig, rasistisk og korrupt. Her er makten så skeivt fordelt at de største skurkene synes å overleve uten å bli avslørt.  

Les også

LES ANMELDELSEN: Mangslungen intrige, empatisk alvor


Tarald Aanos favoritter

  1. Foto: Jonas Haarr Friestad

Stina Jackson: Sølvveien

Altfor mange krimforfattere tror spenning måles i liter, og pøser på med bøttevis av blod. Mine krimfavoritter av året er gode argumenter for det motsatte. Svenske Stina Jackson har for eksempel levert en blodfattig (i konkret forstand, slett ikke i overført betydning) beretning om en far som ikke kan forsones med at datteren bare forsvant - hun må da være der ute et sted, i det øde landskapet i nord? "Sølvveien" er uhyggelig, nifs og uhyre velskrevet.

Les også

LES ANMELDELSEN: Stort bedre blir det ikke

Sarah Vaughan: Skandalen

"Elegant, langsomt, reflektert. Britisk, altså." skrev jeg om britiske Sarah Vaughans fortelling om politikeren som anklages for å ha voldtatt sin unge assistent - og aktoren som gleder seg til å felle gentlemanndrittsekken. Spenningen ligger heller ikke her i rå skildringer av brutale handlinger, men mellom linjene, inne i hodene, i de små minnene og de pinlige avsløringene. Strålende gjort.

Les også

LES ANMELDELSEN: En drittsekk og en gentleman

Jane Harper: Falsk natur

Hva skjedde egentlig med Alice på teambuildingen i australsk villmark? Hvorfor kommer fire kolleger tilbake uten henne? Har noen tatt knekken på henne, eller har hun bare gått seg vill? Spørsmålene er mange, og historien så visuell at ingen må bli overrasket om tv-serien eller filmen snart dukker opp. Enn så lenge kan vi lese den, og den funker aldeles utmerket også i bokform.

Les også

LES ANMELDELSEN: Hva skjedde egentlig med Alice?


Ida Vågsethers favoritter

  1. Foto: Ukjent

Kjersti Ericsson: Hun, han og kvinnekampen

Kjersti Ericsson skriver konkret og nærmest upoetisk om kvinnekampen i hjemmet og i samfunnet. En aldrende kvinne ser tilbake hvordan hun deltok i den store bevegelsen for kvinnefrigjøringen og den vel så store kampen hjemme om arbeidsfordeling. Ingen kamp var for liten. Hun lyktes i å fordele oppgavene, men som hun formulerer det selv, “du skjønner ikke hvor mye krefter det koster meg å få til at vi deler likt”. Alle som er opptatt av kvinnefrigjøring vil ha glede av denne romanen, og alle som ikke er opptatt av det, bør lese den for å forstå hva folk snakker om når de snakker om at vi ikke er likestilte her til lands.

Les også

LES ANMELDELSEN: Det er din tur til å ta ut søpla?

Rachel Cusk: Kudos

Strålende avslutning på Cusks originale trilogi bestående av Omriss, Transitt og Kudos. Cusks språk er stadig like nøkternt og usentimentalt. I trilogiens siste bok møter vi flere mennesker som bærer på underlige historier, men samtidig får vi endelig vite mer om romanens hovedperson. Den norske oversettelsen er et høydepunkt i 2019, og den siste scenen vil jeg aldri glemme.

Les også

LES ANMELDELSEN: Hvem er jeg i denne verden?

Linn Strømsborg: Aldri aldri aldri

Hovedpersonen i Aldri aldri aldri vil ikke ha barn, og får kjenne konsekvensen av dette valget når det blir tydelig at samboeren ikke kan se for seg et liv uten. Strømsborg skriver om eksistensielle valg med et nært og konkret språk, og utfordrer kjernefamiliens plass i vårt samfunn.

Les også

LES ANMELDELSEN: En forsvarstale for de barnløse


Tom Hetlands favoritter

  1. Foto: Tommy Ellingsen

Shazia Majid: Ut av skyggene

Eit barn av første generasjons pakistanske innvandrarar til Norge fortel om innvandrarkvinnenes kamp for respekt og likestilling. Shazia Majid har skrive ei ærleg innsideskildring av å stå i krysspresset mellom den slektsbaserte, mannsdominerte kulturen dei kom frå og det norske, individualistiske velferdssamfunnet med den skumle valfridommen. Og ikkje minst er boka ein hyllest til ei modig mor.

Les også

LES ANMELDELSEN: Kvinnekamp mot mannsære

Hans Olav Lahlum: Reiulf Steen

Eit storverk av ein biografi om ein av dei mest fargerike, omstridde og rykteomspunne personane i norsk politikk. Reiulf Steens liv kan lesast både som eit folkeeventyr, ein gresk tagedie og ein såpeopera. Hans Olav Lahlum har med både dei lyse og dei mørke sidene, godt fortalt med velplasserte anekdotar og skarpsindig analyse innimellom den grundige dokumentasjonen.

Les også

LES ANMELDELSEN: Gull av Steen

Mímir Kristjánsson: Mamma er trygda

Med denne boka viste den heimkomne sonen Mímir at han er noko meir enn eit hyperaktivt politisk dyr. Historia om den kreftsjuke og uføretrygda mora Marit er til å le, gråta og bli sint av, open inntil det utleverande, men likevel med ein raud tråd av kjærleik og respekt. Og utan å vita det skreiv Mímir samstundes ein litterær overtyre til Nav-skandalen.

Les også

LES ANMELDELSEN: Ærleg og opprørande om Mímirs sjuke mor


Sven Egil Omdals favoritter

Per Anders Madsen: 1989. Året som endret Europa

Høsten 1989 ble Europa forandret. Murer falt, grenser ble åpnet. Per Anders Madsen skildrer på mesterlig vis hvordan en stille fredsbønn i en øst-tysk kirke vokste til en folkelig makt som regimet ikke kunne stå imot. En viktig bok nå når vinden er i ferd med å snu.

Les også

LES ANMELDELSEN: Året det var så fritt

Anders Bortne: Søvnløs

Etter å ha slitt med søvnløshet i 16 år, går forfatteren, musikeren og tegneserieskaperen Anders Bortne på jakt etter kunnskap om søvnens plass i våre liv. Hans egen historie, forskernes funn, terapeutenes råd og litterære beskrivelser av søvn og mangel på søvn føyes sammen til fabelaktig sakprosa om noe en halv million nordmenn plages av.

Les også

LES ANMELDELSEN: Stressa? Søvnlaus? Her er tre bøker med gode råd

Ingar Sletten Kolloen: Under krigen. Første bind: Vi må ikke falle

Tusen små historier om okkupasjonens første fase, flettet sammen til én stor fortelling om et folk som var totalt uforberedt på krig. Kolloen har laget en høydramatisk Norge Rundt-fortelling om svik og lidelse, mot og underkastelse. Mye er klippet fra andre, men utvalget og formen er personlig, og sterkt engasjerende.

Les også

LES ANMELDELSEN: Sterk og personlig okkupasjonshistorie


Jan Askelunds favoritter

Dag Solstad: Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen

En av sin tids førende norske forfattere avrunder her i overlegen stil trilogien om den egensindige hverdagsherosen Bj. Hansen, pensjonert og straffedømt ekskemner på Rjukan, nå litterat og filosof i sine oldings års ettromsleilighet i Oslo. Dette tredje, og siste, bindet fikk en nærmest surrealistisk mottakelse da en del kritiske røster i avisene gikk i rette med Solstad for hundrevis av ortografiske «feil»: Slik ble en virtuos, vittig og gripende roman på 107 sider forsøkt overkjørt av folk som skulle vite og forstå bedre.

Les også

LES ANMELDELSEN: Mesterlig om en stolt outsider

Jon Fosse: Det andre namnet. Septologien I-II

Jon Fosse er et fenomen og noe for seg sjøl i norsk litteratur. Dette bindet fra dikteren i æresgrotten består av de første to bøkene av i alt sju under fellestittelen «Septologien», med en tørrlagt alkoholiker til hovedperson, innestengt med sin gud og sine bønner, hallusinasjoner og besvergelser, sin sorg og lengt, og sin kunst. Teksten kunne lett parodieres, men alvoret, innlevelsen og intensiteten i Foss’ prosjekt gjør bare tanken til helligbrøde. Den fosseske tonen klinger hele veien, som den like umiskjennelige solstadske gjør det i hans roman.

Les også

LES ANMELDELSEN: Ein plaga mann

Mette Karlsvik: Meieriet

Mette Karlsvik er en av de fremste forfatterne i generasjonene etter folk som Solstad og Fløgstad og Fosse. I «Meieriet» plasserer hun atter hovedperson(ene) sine på Island. Betagende grafisk skildrer den graviditet og fødsel, likeså forhold mellom mor, barn og fedre, og hva det alt sammen gjør med en nevrotisk disiplinert førstegangsfødende førtiåring, bestandig til stede i seg selv: Også når hun blir mor. Hun spiller ikke noen morsrolle, hun former seg til mor, slik bokas andre hovedperson, Thor Jensen, skapte sin persona der han bidro til å dra nittenhundretallets Island inn i superkapitalismen.


Eirik Lodéns favoritter

  1. Foto: Anders Minge

James Wood: Serious Noticing – Selected Essays

James Wood er anerkjent som en av vår tids viktigste og vektigste kritikerrøster. I dette utvalget av hans beste essays gjennom mer enn to tiår spenner referansene fra Cervantes og Dostojevskij til Per Petterson og Karl Ove Knausgård, fra Glenn Gould til Keith Moon. Personlig og engasjert lærer Wood oss å lese litteraturen og livene våre litt bedre.

Øyvind Rimbereid: Hvit hare, grå hare, svart

Øyvind Rimbereids nye diktsamling er krevende, men givende lesning, en slags stenografi, telegramstil for tankens slyngninger, fortettet selv om diktene kan nærme seg det viltvoksende. Originaliteten og det modne mesterskapet ligger denne gang i detaljene, i det lille, i stemme og setninger, og mindre i den konseptuelle helheten.

Les også

LES ANMELDELSEN: Ingen vet hvor haren hopper (neste gang)

Thure Erik Lund: Romutvidelser

For Thure Erik Lund er det å være romanforfatter og essayist nærmest to sider av samme sak, og uansett sjanger er han en av de mest umiskjennelige og særegne stemmene i norsk litteratur. Vi går ikke til ham for å finne glassklare tanker og hevdvunne sannheter, men snarere en anelsenes logikk. Og vi skal være takknemlig for at han gidder å tenke høyt i skrift med oss.

Publisert: