Sommerfuglsamlerens liv var sannelig ingen idyll

BOK: Fascinerende, røverhistorieliknende memoarer om natur og kultur i Øst-Sibir.

Publisert: Publisert:

Roy Jacobsen har skrevet «Mannen som elsket Sibir» sammen med kona Anneliese Pitz. Foto: Mohr, Emil L. / NTB

  • Steinar Sivertsen
    Litteraturkritiker

Grade: 5 out of 6

Roy Jacobsen og Anneliese Pitz: Mannen som elsket Sibir. Roman. 287 sider. Cappelen Damm.

Årets bok fra Roy Jacobsen er annerledes enn alt han tidligere har skrevet, ikke bare fordi den er et samarbeidsprosjekt med Anneliese Pitz, hans belgiskfødte, universitetsansatte lingvistkone, men fordi teksten har et dokumentarisk preg ved å ligge tett på de erindringene den tyske natur- og kulturforskeren Fritz Dörries utformet gjennom 190 håndskrevne sider i 1942, som 90-åring.

Manuset tar for seg hans liv i Øst-Sibir i tidsperioden 1877-1899, havnet via en av døtrene hans i Norge og er nå omskapt til en påkostet, vakkert illustrert bok full av fargetegningene til Fritz Dörries (1852-1953).

Les også

Les mer Dörries eventyrlige liv – og om hvordan boken ble til

I et informativt etterord forteller forfatterekteparet om hvordan Roy Jacobsen i 2006 kom borti disse memoarene, og at de etter egne reiseerfaringer fra Sibir og omfattende kildestudier besluttet seg for å skrive «en realistisk og kildenær roman» om en bemerkelsesverdig livsskjebne. «En roman som bestreber seg på å beholde erindringsverkets perspektiv», samtidig som den har «en narrativ struktur, en litterær orden, dramaturgi.» Dermed står de to fritt til «å gjette der kildene tier, tette hull og bygge broer».

Med andre ord – her skal et autentisk minneskrift bli omskapt til en fiktiv tekst uten at det selvbiografiske utgangspunktet fortegnes. Jeg-stemmen som fører ordet i «Mannen som elsket Sibir», med undertittelen «En sommerfuglsamlers erindringer fra Øst-Sibir», synes da også mer å tilhøre en tysk eventyrer og naturentusiast uten skjønnlitterære ambisjoner enn den minner om mesterfortelleren Roy Jacobsen, han som gjerne følger devisen «show, don’t tell», opptatt av å skape stramme scener, en spenningsladd undertekst, et spenstig billedspråk. Slike formidealer står fjernt fra det vi gjennomgående finner i denne romanen. Fritz Dörries refererer oftest nøkternt og neddempet til sine brokete erfaringer i et eksotisk Langtvekkistan, billedfattig og nesten dialogfritt, med stadig nye latinske navn knyttet til sibirsk flora og fauna, ikke sjelden i en lett oppramsende stil. Det hele føles troverdig, i pakt med det dokumentariske grunnmaterialet, men er ikke alltid like spennende litterært sett, dessverre.

Best fungerer teksten når sakkunnskapen lades med patos. Som når fortelleren slår fast at sommerfuglen er «skjørere enn hvilket som helst kronblad, den er et levende snøfnugg. I stand til å stå imot de hardeste stormer. Et mysterium.» Eller i retorisk klingende formuleringer som disse: «Det finnes mennesker som ikke tror på Gud. Det finnes mennesker som aldri har hatt en sommerfuglvinge under et mikroskop, det finnes mennesker som aldri har sett en larve spille død eller en sverm svalestjert fylle et dirrende sommerland med sitt lydløse fargespill. Og ikke skjønner jeg hvordan de kan finne noen mening med livet.»

Inntrykk gjør også enkelte dramatiske situasjoner og mennesker han møter – en hund drukner, en knoppsvane sulter i hjel av sult, en gammel Chervonetz gull-rubel er plassert i den høyre skoen til en avdød, et plutselig møte med «et urmenneske, kledd i en utslitt striesekk med skjødesløst utskårede hull til hals og armer, hodet omkranset av skulderlangt, mørkt hår, og et lurvete og uflidd skjegg som vaiet i vinden, en kjempe av en mann, med askegrått ansikt fullt av forsakelser.» Det spørs om ikke fortolkerens klo speiler seg i nettopp slike patosfylte passasjer, scenisk ladde anekdoter, presist utformete portretter.

Men i en historisk situasjon preget av klimakrise og et urovekkende fall i artsmangfoldet er denne fortellingen kanskje mest av alt en rapport om et jomfruelig landskap med overflod av fugler, insekter, planter og dyr av mange slag. Hvis man plasserer USA med Alaska midt i tundraens og taigaens Sibir, vil man fortsatt ha plass til seks land av Frankrikes størrelse i ytterkanten. Innenfor dette enorme, kontrastfylte området tilbakela den utholdende, energiske Fritz Dörries tusenvis av mil i vitenskapens tjeneste, gjerne til fots, alene eller med andre, utstyrt med håv til å fange sommerfugler med og våpen til å forsvare seg med. For her omgås han ikke bare representanter for fredelige urfolk og må tåle temperaturer ned mot minus femti, her må han også forholde seg til ekstremt voldelige røverbander og diverse rovdyr, som tigre og bjørner.

Å skrive om et så eventyrlig, imponerende livsverk og et så rikt, vidtfavnende landskap er utvilsomt på sin plass. Men lett kan det ikke ha vært. For bak i boka (s. 275), etter at Fritz Dörries har avsluttet sine erindringer, får vi vite at han i løpet av 22 år i Sibir sendte 97.952 ulike «naturobjekter» til Europa. Enkelte av tallene i denne oversikten er annerledes enn dem jeg-fortelleren selv opererer med i sin memoartekst (s. 269). Jeg regner med at den sprikende infoen som slik kommer til uttrykk, er tilsiktet og skal understreke at enkelte sider ved virksomheten til Fritz Dörries fortsatt kan innby til kildestudier og fortolkning.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Busstreiken: Kun én buss går fra byterminalen i Stavanger mandag

  2. Da Jone Blikra ble valgt til ord­fører, tok nams­mannen kontroll over privat­økonomien hans

  3. Trøbbel for Sandnes Ulf - låner likevel ut spiller

  4. Ingve Bøe med Viking-advarsel: – Det går ikke i kveld!

  5. Mann i 20-årene funnet etter større leteaksjon

  6. 18 veistrekninger i Norge er plukket ut for å vise det beste av landet. Bare den på Jæren blir uten et unikt, nasjonalt utsiktspunkt

  1. Roman
  2. Bokanmeldelse
  3. Anmeldelse
  4. Litteratur
  5. Bøker